1. desember - ett år etter

Vi skrev aldri noe avslutningsinnlegg på bloggen vår - til det ble avskjeden for brå. I dag er det 1. desember, og det er nøyaktig ett år siden jeg og Vesna lå i hver vår klamme seng i Callao, cuadra seis, og fant ut at vi ikke egentlig kunne teksten på noen julesanger, og at de vi faktisk kunne kun handlet om Jesus - en person vi begge hadde fått et anstrengt forhold til etter seks uker på internatskole.

Det er nøyaktig ett år siden to norske, ustemte jentestemmer kunne høres i Iquitos - to stemmer som etter hvert ble mer og mer samstemte i rop om hjelp, rop for de fattige som verden har unnlatt å se, rop som ble ropene til de tusener på tusener av stemmeløse som hver dag knebles av sin egen maktesløshet og ufrihet. Jeg trodde jeg begravde den røde fanen da jeg møtte fornuften på videregående, men jeg ser nå at det er på tide å heise den igjen, og la den røde fargen minne oss om kampene undertrykte har kjempet gjennom tidene. For at de fattige noen gang skal bli hørt, må det dessverre en revolusjon til - la oss håpe at det røde ikke blir et symbol for spilt blod, men for kjærlighet - for som jeg lærte på internatskole "størst blant dem er kjærligheten".

Den første desember, ett år etter at vi pyntet leiligheten med girlandere vi kjøpte av en omreisende selger og spiste brente mandler som mamma hadde sendt hjemmefra, er jeg tilbake i det kalde nord, og snøen som vi så på bilder i fjor ligger rett utenfor vinduet. Det er ikke kjekt å være tilbake. Det er ikke her jeg vil være. Mang en kveld har jeg grått bitre tårer over bildet av verdens fineste ungdommer som står på nattbordet mitt. Ungdommer som ikke har noen opplagte utsikter i livet, men ungdommer som allikevel har så mye annet. Jeg vet ikke alltid om jeg gråter mest for deres skyld eller min egen. Som en annen venninne av meg som også reiste for Strømmestiftelsen sa det "jeg våkner opp med dårlig samvittighet hver dag". Og det tar på.

Den siste måneden har jeg allikevel forstått at jeg nå skal være i Norge, nærmere bestemt Oslo. Adamstuen er ikke bare en ny stopp på veien mot noe annet, det er faktisk mitt nye hjem. Jeg har begynt å sette pris på dem jeg studerer sammen med, og jeg klarer å handle på Oslo City uten å få anfall av tanken på alle tingene som ingen trenger. Jeg ser frem til å feire jul med familien, og nyttår med gode venner.

Men hadde jeg hatt muligheten, hadde jeg spolt tilbake til da Vesna spurte om jeg ville synge julesanger sammen med henne - og satt på "play" der for å la det gå et nytt år.

Gracias Vesnita por eso tiempo lindo que pasabamos juntas. Te quiero amiguita mia.

Gjestebloggere! Påske i Peru

Takk for flott opphold.
Vegard oppsummerte Peruturen: Langt, varmt og interessant.
Oppholdet i Iquitos gav oss masse ulike inntrykk av alle typer.
Besøk på La Restinga med hjertelig og raus velkomst fra alle sammen. Kyssing og klemming som om vi var gamle kjente allerede.
Være med Vesna og Anette på jobb blant ungdommene og barna i Belen.  Busstur med full buss fra Encanto de la Laguna der bussjåføren ble stoppet For promillekontroll og vi ventet og ventet i 35 graders varme mens vi håpet at han ikke hadde tatt seg en tår over tørsten.

Improvisert båttur på Amazonas med fuskende påhengsmotor og nesten tom bensinkanne.
Fint overblikk over Belen fra sjøsiden. Nybyggingen av flytende boliger er kontinuerlig. Der ytterst som vannet er
ganske reint og ungene svømmer fra kompis til kompis, og sitter og tørker seg i sola og ser utover Amazonas, så ser livet i flytende hjem ganske idyllisk ut... Bare 5 minutter unna ligger en flytende luksusrestaurant med italiensk rødvin og servitører i dress. Prisen på en middag er tilsvarer et månedsbudsjett for en fra Belen.

De hårreisende motortaxiturer der det er om å gjøre å komme først ut av alle lyskryss og nåde den som nøler et millisekund der. Vikeplikt er for pyser uten baller. Markedet i Belen med stanken, gribbene, hundene, kattene, søppelet. Ulovlig fanga apekatter og tapirunger, skilpadder med hode og ben surret fast til en pinne ventende på å bli kokt. Avhogde alligatorhaler, involler fra alle slags dyr på åpne bord i 35 graders varme. Og en baby som lå og sov midt på bordet sammen med katten.

Busstur sammen med de minste ungene fra Belen og opp til kunstutstilling i sentrum. Paula fra Belen som stiller i hvite tennissko og hvite sokker med fine frynser på når hun skal avgårde på busstur. På spørsmål om hvordan hun klarer å holde skoene så fine og hvite når gatene bare er gjørme så sier hun: "Jeg bare vasker dem ofte". Ikke verre enn det. Og lille Katherin som kom forsiktig bort og stilte seg ved siden av meg og pekte med en liten pekefinger på et butikkskilt på andre siden av gaten og hvisket butikknavnet med så lav stemme at det nesten ikke var til å høre: "BATA". Stoltheten over å ha lært å lese overvant skyheten overfor oss fremmede.

Amerikaneren som hadde vært på jaguarjakt lenger oppe i floden for 20 år siden og som hadde kommet forbi Iquitos på en flåte og blitt værende der siden. Kanadierne som jobbet for Talisman og ventet på sjøflyet som
skulle ta dem 300 km videre inn til oljefeltet. Den gamle skjønnheten i byen med gummibaronenes palass langs strandpromenaden med avskalla italienske flisefasader med utsikt utover floden der båtene som brakte
gummien og inntektene kom inn fra områdene rundt. Inntektskildene som tillot ekstravagante ideer som prefabrikerte jernhus import fra Eiffels verksted i Paris. Boblen brast etter bare 30 år og dermed har byen endt som en slags torneroseby der forfallet smått om senn fjerner den originale skjønnheten.

Inntrykkene våre fra Iquitos og Peru  er mange og forskjellige. Vi tar dem med oss
videre i livet og håper at slike inntrykk er med og gir oss videre perspektiver enn
å klage over bompengesatser og literprisen på bensin når vi er tilbake i "Verdens
rikeste land"

 Mvh
Vegard, Wenche og Magne Walland fra Stavanger

Slik spiser man fisk i Amazonas

Tre vegger er nok

Gårdsplass i Belen

Her slutter veien

Paula med sine hvite sko

Slummens Venezia

Endelig har stillheten senket seg over Belen - en etterlengtet stillhet. Det er få plasser jeg har besøkt der det er så mye støy som i Iquitos. Motortaxiene, som det finnes cirka 20 0000 av i Iquitos, bråker noe helt hinsides, særlig fordi sjåførene stikker hull på eksosrørene - i den tro at det får dem til å kjøre fortere. 

Så stillheten i Belen stiger i takt med vannet. Markedsplassen er stengt for trafikk ettersom selgerne stadig må flytte lengre opp, og der vi før tok motortaxi for å komme oss til lokalene, må vi nå reise med kano. Jeg har gledet meg til å bruke kano for å komme meg på jobb siden jeg fikk vite at jeg skulle jobbe i Belen, men jeg må innrømme at bare det at muligheten for jeg kan falle uti vannet er der, gir meg frysninger på ryggen. Jeg har aldri sett så skittent vann som i Belen. Gatene som var dekket med søppel er nå oversvømt, og søppelet forsvinner ikke ut på elven, men samler seg rundt husene. All kloakken fra husene går rett ut i vannet - og på tirsdag var vi så heldige å padle forbi et oppblåst hundekadaver som ble spist av en gribb. Altså - tanken på å falle uti får det til å gå kaldt nedover ryggen min - selv om gradestokken viser 35 grader.

Allikevel er det på en bisarr måte veldig vakkert i Belen når elven stiger. Sola skinner i vannet, og det reflekterte sollyset kommer opp gjennom gulvene i husene og lager nydelige mønstre i taket. Trafikken glir stille forbi - kanoer lastet med banan og yuka, ungdommer som skal på skolen, gamle menn som fisker med dupp og store båter med hengekøyer i alle mulige farger som setter kursen mot landsbyene som ligger langs elvebredden. Gledeshyl fra barna som bader fra husene eller spiller vannfotball fyller luften - og endelig kan man høre menneskene som bor i Belen, og ikke bare støyen fra motortaxiene.

Plattan i mattan - familien Walland i tropene!

Familien Walland foran La Restinga

Besøket av familen begynte kanskje verst mulig med en telefonsamtale på lørdagskvelden som ble innledet med "flyet vårt er kansellert" - et spent ungpike hjerte falt ti etasjer - men steg fortløpende da beskjeden videre var "..så vi kommer tidligere enn planlagt". Men den gang ei. Star Peru, som er det største drittselskapet jeg har vært borte i noensinne, hadde et fly med en ødelagt vinge, så når flyet mellomlandet i Pucalpa - kom det seg ikke opp igjen - og familien måtte pent vente i syv timer på mekaniker og ekstradeler fra Lima. I Iquitos hadde jeg og Vesna sagt nei takk til en tur til Quistococha - en dyrepark/botanisk hage/kunstig lagune - med gjengen fra La Restinga, for å kunne møte familien på flyplassen rundt klokken tolv på formiddagen. Endelig, halv 8 lokal tid ankom flyet - og en etterlengtet mamma, pappa og bror møtte tropevarmen med svette smil.

Som sagt ble det fem hektiske dager, da det er mye man vil vise frem etter å ha bodd en plass i snart syv måneder. Gjengen ble med til Belen, og fikk møte barna og ungdommene som vi jobber med der - det var kanskje det som betydde mest for meg med hele besøket. 

En tur til jungelen fikk vi også tatt - etter mye om og men. Vi hadde avtalt med en båtfører at vi kunne leie båten hans og hans tjenester som sjåfør en hel dag - og ti minutter før vi kom, ringte vi for å bekrefte at vi var på vei. Ti minutter senere var derimot både mannen og båten vekk - og telefonen avskrudd. Det endte med at vi gjennom kontakter fikk låne en båt gratis fra en båtklubb, og tok turen til en sommerfuglpark, og så Belen og Iquitos by fra elva. Planen var å dra til en liten landsby og se hvordan folk "lever på landsbygda" - så postkolonialistisk som nå det høres ut, men sommerfugler og apekatter var en bra erstatning. 

Etterpå bestemte vi oss for å dra til en lagune som ligger mellom Iquitos og Nauta - den eneste byen det er veiforbindelse til fra Iquitos. For å komme dit måtte vi finne en vanlig taxi - altså en bil, da det hadde tatt for lang tid å reise i motortaxi, som er favorittfremkostmiddelet til vanlig. Da det var "feriado", helligdag, var det få taxier å finne, og den vi fant skulle ha førti soles for å kjøre oss til lagunen. Heldigvis syntes ikke de nye nordmennene at åtti norske kroner for en taxitur var så mye, så det ble til at vi reiste i taxi. Lagunen var flott, og vi tilbrakte noen svale timer der, før vi drog tilbake til Iquitos i buss. Cirka halvveis ble bussen stoppet av politiet - sjåføren ut - promilletest - telling av passasjerene - vognkort og førerbevis, takk - skjema på skjema - og endelig tilbake på veien.

Etter fem hektiske dager med besøk, var det på fredag på tide å si ha det til familien fra Norge som hadde tatt den lange veien til Amazonas. Heldigvis, og uheldigvis er det ikke lenge til jeg ser dem igjen - hjemreisen begynner å nærme seg med stormskritt, og jeg både gruer og gleder meg til å forlate nye venner og komme hjem til gamle.

P.S Familien Walland har sagt ja til å være gjestebloggere, og hvis de ikke er så uorganiserte som datteren i familien har vi snart et innlegg på tråden, så keep deg posted!

Mamma: "Hvis e dett i d vanne hær, da dør e"

Å rekke tunge til politiet er ikke alltid så lurt Vegard

Brosjan og søs på "El frio y al fuego"

Mr. Motorman fikser opp

Etterlengtet besøk

For en time siden landet jentene mine på Jorge Chavez i Lima. Jeg har gledet meg til å se dem siden jeg sa farvel til dem natten 1.oktober 2009. Det er nesten som om jeg kan føle at vi er i samme land, og jeg ser for meg de fire blir overfallt av alle taxisjåførene som vil kjøre dem til hotellet. Det får meg til å tenke på dagen jeg ankom Lima. Alle husene vi så fra vinduet i flyet. Luktene. Spansken. Kvalmen idet vi gikk gjennom pass- og visakontrollen. Trafikken på kveldstid. Vertsfamilien som stod utenfor huset og ventet på oss. Køysengen og det lille rommet Anette og jeg delte i de tre ukene i Lima. Kveldsen bestående av ris, bønner og poteter. Og den berømte incakolaen. Det virker så lenge siden. Men jeg husker det godt. Jeg var klar for å oppleve en ny kultur, lære et nytt språk og bekjempe fattigdom.
Jeg kjenner hvor spent jeg er på hvordan besøket mitt reagerer på hverdagen min i Peru. Vil de føle den samme gleden over å sette foten innenfor La Restinga og dra til Belén og hilse på alle barna som det jeg gjør? Antakeligvis ikke, de har jo ikke jobbet i prosjektet i fem måneder. Men herlighet så lykkelig jeg skal være når jeg tar imot dem i Iquitos om en uke. Å som jeg gleder meg.

Hus

Hva er et hus for deg? Jeg har sett mange former for hus under oppholdet i jungelen, og synes fortsatt at det er fascinerende hvor lite folk trenger for å kunne være fornøyde med husene sine.

Belén er et distrikt i Iquitos, hvor ca 72 000 mennesker bor i tre ulike soner. En av disse sonene er ”Pueblo Libre” som betyr ”fri landsby”. Husene her er enten bygget på påler eller flytebrygger, ettersom vannet stiger når elvene vokser under regntiden. ”Pueblo Libre” har vokst opp som en påbyggelse av Iquitos by. Dette begynte i år 2002, og for hvert år vokser det opp nye hus. Sonen er delt opp i tolv sektorer, hvor hver sone har en tillitsvalgt, som skal sikre sektorens interesser i møter med andre autoritære. 50 % av de som bor i ”Pueblo Libre” er under 14 år, hvilket er noe av grunnen til det høye antallet tenåringsgraviditeter, samt seksuell trakassering av mindreårige. Siden år 2005 har ulike organisasjoner, slike som La Restinga, arbeidet med barn og unge i Belén for å gjøre dem i stand til å ta ansvar for sine egne liv. Dette innebærer blant annet å holde det reint rundt seg; både inne og ute.

For ikke så lenge siden spurte jeg Gabriel, en av guttene i engelskgruppen vår, om hva han synes om å bo i Belén. Han svarte at han liker at naboene er så hyggelige, og at han har masse venner rett utenfor døren. Videre fortalte han at han misliker at det er så mye stjeling, narkotikasalg og alkoholmisbruk. Jeg spurte han om hva han syntes om huset sitt, og om han hadde vann og strøm. Gabriel smilte og sa at han liker huset sitt. De har verken strøm eller vann, men det er ikke så farlig, for de får vann fra tanten som bor ved siden av!

Ikke kast søppel på bakken!

Samarbeid er viktig!

Gode venner

Aftensbønn

Da jeg var en del yngre hadde jeg vanen med å be aftensbønn. Det var godt å folde hendene å be Gud om å ta vare på alle de jeg var glad i - særlig fordi det var noe jeg alltid gjorde sammen med farmor, og stundene sammen med farmor om kveldene var de fineste jeg visste. Av og til kunne jeg ønske at jeg fremdeles kunne gjøre dette. Lukke øynene og be noe større enn meg selv ta vare på alle rundt meg - ta bort fattigdommen - gi barna i Belen en fremtid - hjelpe de på Haiti - få slutt på alle kriger.

Men det kan jeg ikke. Jeg er en av dem som må håpe på internasjonale forhandlinger, nasjonale vedtak, regjeringsskifter, strategier og lokale idealister. Heldigvis viser det seg til tider at disse fungerer og gjør en forskjell. La Restinga er et strålende eksempel. Men av de tjue som får hjelp, er det en million som ikke får det. Og for denne millionen hadde det vært fint å kunne gitt ansvaret til en allmektig.

Jeg tror kanskje jeg misunner dem som kan be en aftensbønn  - og etterpå lukke øynene og sove godt. Men kanskje ikke. For hvis alle de som ikke kan be aftensbønn og få ro i sjelen med det, heller tar et tak og gjør noe selv - ja da er det flere i verden som kan sove godt etterpå.

Øyne som ser

Jeg lurer på hva som bestemmer hva man ser og hva man ikke ser, hvem man ser og hvem man ikke ser. Er det noe vi bestemmer selv? Jeg føler at jeg ser annerledes nå enn for et halvt år siden. Det er som om jeg sovnet, og når jeg våknet opp igjen, så var verden litt annerledes. Litt mer ekte på en måte.

Da Anette og jeg satt i mototaxien i går kveld, så jeg noe som jeg har sett mange ganger før under oppholdet i Peru. Jeg har kanskje sett det daglig, av og til flere ganger for dagen. I løpet av fem måneder blir det ganske mange ganger. Allikevel har jeg ikke vendt meg til dette synet, og håper at jeg aldri gjør det. Jeg så tre små gutter som lette i søppelet etter mat. Den ene holdt opp en chipspose med knuste rester av tortillachips som han tømte over i håndflaten sin og spiste. Så var vi for langt vekke til at jeg kunne se hva mer som sto på menyen for guttene denne torsdagskvelden.

Fortsatt er jeg nærme nok til å kunne forestille meg gatehjørnet hvor disse guttene kanskje sover og fraværslistene deres på skolen. Jeg har sett mye trist dette halvåret, som har gjort med målløs til tider og fått tårene til å renne om kveldene. Det er ikke alltid selve det man ser som utløser tårene, men tankene rundt det man har sett. For øyne som ser, virkelig ser, ser menneskene bak situasjonene. Ingen leter etter mat i søppelet med mindre de må, - for å overleve.

Innlagt i Amazonas

Jeg har aldri i hele mitt liv vært innlagt på sykehus. Jeg har derimot tilbrakt mange smertefulle timer på "akutt"-poliklinikk med to forstuede albuer og et håndledd, men har aldri vært pasient. Så når man da først skal bli innlagt på sykehus er det vel like greit at det er i Amazonas?

Helt siden vi kom tilbake til Iquitos fra infield i Lima har jeg hatt perioder med smerter i magen - da snakker vi ikke menssmerter, men problemer med å stå oppreist. Jeg har derfor tilbrakt en del timer i senga, og har vært frem og tilbake hos legen. Legen fant ingenting galt, men for sikkerhetsskyld har jeg spist antibiotika i en uke, med beskjed om at det nok ikke var noe farlig.

Så, lørdag sist uke fikk jeg feber - og sov med ullgenser, stilongs, skjerf og ullsokker i 35 graders varme. Da feberen ikke gav seg til mandagen, drog vi på legevakten. Jeg ble innlagt på timen, på det som viste seg å være en adventistisk, privat klinikk. Jeg fikk mitt eget rom med både aire-condition og fjernsyn - to luksusartikler vi knapt har sett på et halvt år. Diagnosen var nyrebekkenbetennelse som ble kurert med intravenøs antibiotika - sjelden har jeg følt meg mer hjelpesløs som når man må trille rundt på et stativ uansett om man bare skal reise seg fra senga. Etter 5 dager med forferdelig mat og lange timer halvsovende foran fjernsynet, ble jeg endelig utskrevet - å, hvor skjønt å være frisk!

Men det koster å bli frisk i Peru. For å være innlagt i 5 dager betalte jeg til sammen cirka 4000 norske kroner - et beløp som er umulig å betale for den gjengse peruaner. For å få hjelp på de offentlige sykehusene må man fysisk stå i kø fra klokken 5 om morgenen, helst før - og du er utrolig heldig hvis du får hjelp samme dag. Det vanligste er at man får en avtale senere samme uke, eller neste uke. Eller ikke i det hele tatt, hvis den ene legen som er ansvarlig for din diagnose ikke er på jobb på grunn av ferie, permisjon, kurs eller noe annet svada - da er det ingen som kan hjelpe deg. Det skjedde med en venninne av oss. Hun satte et fiskeben i halsen, men på de to offentlige sykehusene som er i Iquitos var det ingen halsspesialister på jobb. Løsningen? Hun fikk lokalbedøvelse, og nå har mest sannsynlig fiskebeinet gått i oppløsning.

Uansett hvor mye vi vil klage på "Helse-Norge" som det heter i VG, så skal vi være glade for at det finnes noe som kan kalles et helsesystem. Det tilsvarende systemet i Peru er ødelagt av kapitalen - og den som ikke kan betale kan ikke få hjelp - det sier seg selv.

Sjekketriks peruvian style- del 2

Jeg har kommet til den konklusjon at jeg aldri vil klare å venne meg til oppmerksomheten her, så når jeg skal ut, putter jeg ørepluggene i ørene, skrur ipoden min på et litt for høyt volum, fester blikket på bakken, og går målrettet dit jeg skal. Denne uken har jeg blitt utsatt for to helt utrolig flaue situasjoner, hvor jeg ikke har hatt ipoden til å redde meg.

Torsdager er alltid travle dager, ettersom vi har fullt program på jobb, med både engelskundervisning for promotørene, og samling med barna i ”Crea Belén”. Da jeg kom hjem fra jobb i 6-tiden denne torsdagen, var det drepende varmt i leiligheten vår. Jeg lot døren stå på gløtt for å få litt gjennomtrekk, tok av meg shortsen av ren rutine, og gikk inn på badet for å vaske hendene. Plutselig hører jeg at det knirker i døren. Da jeg kommer ut fra badet ser jeg Herr Vecino (naboen vår) som står og titter inn. Han sto i bar overkropp, men åpen bukse, og et slags korsett hengende over skuldrene. Jeg hadde jo som sagt ikke på meg shorts, men det så ikke ut til å bry vår kjære Herr Vecino, som lurte på om jeg kunne gjøre ham en liten tjeneste. Jeg sa at det kunne jeg sikkert, men at jeg ville ta på meg shortsen først… Så forsvant han inn i sin egen leilighet, og noen sekunder etter hører jeg han rope på meg. Med shortsen på, og nøkkelen i hånden gikk jeg inn til Herr Vecino. Der sto han rett opp og ned, rød i trynet, og presset sammen dette korsettet og sa at jeg måtte ta igjen hempene. Dette var altså tjenesten. Jeg skulle hjelpe min overvektige, mannlige, ca 35 år gamle, som hører på ”Like a virgin” i et alt for høyt volum minst ti ganger daglig, nabo, men å ta igjen et korsett. Dette korsettet var for det første alt for lite for ham. For det andre hadde det ca tjue hemper (foran), og for det tredje så var det et skittenbrunt slankekorsett. Da vi ikke kom noen vei med at han skulle presse sammen sidene, mens jeg skulle hekte hempene innpå, så måtte vi bytte taktikk. Jeg satt meg på knær, alt for nærme Herr Vecino, tok et godt tak i hver av sidene på korsettet, og presset sammen magefettet og korsettet, til Herr Vecino fikk hektet på den første hempen. Slik fortsatte vi til alle hempene var lukket igjen, magen tøt ut over og under korsettet, Herr Vecino var svett og jeg ikke visste om jeg skulle grine eller le av dette opplegget. Herr Vecino, som jeg bare har snakket med når vi har måttet be ham om å skru ned volumet på ”Like a virgin”, takket for hjelpen og lurte på om jeg alltid var hjemme i 6-tiden, sånn at jeg kunne hjelpe ham med korsettet i noen uker fremover. Dette er forklaringen på at jeg både fredag og lørdag satt i mørket i leiligheten min- med gjenlukket og låst dør.

Den andre flaue situasjonen fant sted på Jully Spa, treningssenteret mitt her i Iquitos. Etter jul har jeg vært der regelmessig, og en av de mannlige treningsinstruktørene har lagt sin elsk på meg. Han kommer alltid bort for å spørre hvordan jeg har det, og i det siste har han begynt å involvere andre i enveissamtalene sine, nemlig når han roper over hele treningssenteret: ”Vesna, I want you to want me” på veldig dårlig, men akkurat bra nok til at folk skjønner hva han sier, engelsk. Dette har vært flaut nok, men i går tok det kaken. Da jeg kom til Jully, var han ikke på jobb, og jeg tenkte at jeg kunne få meg en fin treningsøkt, i fred fra flaue kommentarer. Men neida, etter at jeg hadde løpt i noen minutter, kommer mister handsome (jeg kaller ham dette fordi han selv tror han er veldig attraktiv) inn døren, og roper: ”Vesna, hvordan har du det? Jeg tror jeg skal synge en sang for deg.” Så skrur han av musikken på Jully (som ALLTID er på), tar mikrofonen selv, og begynner å erklære sin kjærlighet for meg. Innledningen lød som følger: ”Vesna, esta canción es para tí. Te amo”- ”Vesna, denne sangen er til deg. Jeg elsker deg.” Deretter fulgte tre-fire te amo sanger, hvor alle andre på treningsstudioet holdt på å dø av latter, og jeg atter en gang ikke visste om jeg skulle grine eller le. Så tok han seg en pause, kom bort til meg ved siden av tredemøllen, og spurte om jeg har kjæreste. ”Ja”, nesten ropte jeg. ”Vi har vært sammen i fem år, og skal gifte oss i october.” Jeg vurderte å si at jeg var gravid også, men fant ut at løgnen burde være et klart nok hint slik den var. Det hele ble avsluttet med en selvkomponert sang, hvor den gjentakende frasen var: ”Vesna, tilgi meg for at jeg elsker deg”.

Når det kravler og kryr

På onsdag begynner barneskolene på igjen etter 3 måneders sommerferie. Ferie for barna i Belén betyr mye tid til å spille volleyball i gatene, og leke med hundene som ikke sier nei takk til oppmerksomhet og kontakt. Det er lett å glemme å vaske seg ordentlig, og med alt søppelet som flyter i vannet og ligger strødd hvor enn man snur seg, er vekstvilkårene for bakterier og andre småkryp optimale. Dagens mål for samlingen med barna i ”Crea Belén” var å fri hodebunner og hår fra lus. De tredve oppmøtte i sektor fem ble delt i tre grupper. Jeg tok med meg den ene gruppen hjem til Kristoffer, en av guttene i gruppen min, hvor vi fikk bruke vann. Hver enkelt fikk utdelt en luskam, og jeg stod for innsåping og skylling av hår. Til å begynne med var det ikke noen som hadde lyst til å væte håret og ta i såpe. Men etter oppdagelser av store svarte lus ved bare å dra luskammene gjennom håret, ble vannslangen og såpeflasken populære redskaper i kampen mot de ubudne gjestene. Først måtte håret vætes, deretter innsåpes. Såpen skulle virke i 10-12 minutter, og deretter kunne håret kammes, for så å skylles for såpe og døde kryp. Barna lagde en slags konkurranse om hvem som kunne finne flest lus. Dette utviklet seg til vannkrig når en av jentene kastet håndkledet med oppsamlede lus på en av de andre guttene. Glade, våte og lusfrie vendte de tilbake til husene sine. Med vissheten om at de nå bedre kan konsentrere seg på første skoledag var også jeg glad. Våt var jeg også; lyse jenter er alltid populære blinker i vannkriger. Jeg har imidlertid tvilt litt på om jeg er lusfri…

Smil

Siden vi kom til Iquitos i slutten av oktober, har mange ting forandret seg. Elvene har blitt større, menneskene i Belén har flyttet fra 1.til 2.plan i husene sine ettersom vannet allerede oversvømmer noen av gatene, La Restinga har ingen penger og har derfor måttet kutte ned på tilbudet til ungdommene, barna i Belén har sommerferie og masse dødtid, yucaen (potetlignede grønnsak) er på sitt beste og noen av ungdommene/barna i gruppene våre i Belén har blitt byttet ut med nye deltakere. Jeg lurer på hvordan jeg har forandret meg. For ett år siden satt jeg fjorten timer hver søndag og leste til prøver. Den femtende timen brukte jeg på søknaden min til Act Now, og drømte om dette året som jeg kanskje skulle være så heldig å få oppleve.

Å bo i en kultur helt forskjellig fra din egen i 7 måneder er ikke lett. Jeg hadde forventet at jeg skulle lære meg spansk på 3 måneder og at jeg ikke kom til å lengte så veldig hjem. Etter nesten 5 måneder sliter jeg fortsatt med språket og må vanligvis spørre opp igjen 2-3 ganger før jeg enten skjønner hva som blir sagt eller nikker og sier ”si” fordi jeg ikke tør å spørre flere ganger. Uten å forstå språket føler man seg utrolig ekskludert, og jeg tror at dette er noe av grunnen til at jeg har lengtet hjem hver dag siden jeg kom til Peru. Klumpen i halsen dukker fortsatt opp når jeg får meldinger fra mamma, og vil nok gjøre det helt frem til jeg står omfavnet i hennes armer på Flesland 29.april. Allikevel har jeg aldri villet dra hjem. Jeg ville aldri ha vært denne erfaringen foruten. Fra første dag har Anette og jeg følt oss som en del av den store familien som holder til på La Restinga. Etter mye lek og moro, dype samtaler og mindre dype samtaler med deltakerne i Crea Belén, har også de tatt opp mye plass i hjertene våre. Det å bli glad i noen er skremmende. Ettersom vi blir bedre kjent med barna og ungdommene i Belén, blir det kjekkere å være sammen med dem, men også vanskeligere å klemme dem farvel når timene er slutt. Når jeg ser dem vet jeg at de er trygge, men etter at de har løpt ut av døren har vi ikke lenger kontroll på hva de gjør på, med hvem. Noen har fulle foreldre som møter dem hjemme, noen mangler foreldre. Enkelte opplever å bli seksuelt misbrukt, andre blir slått. Før var disse ”noen” helt ukjente for meg. Nå har disse ”noen” et navn, et ansikt og en fremtid. Jeg innser at resten av livet mitt kommer ordet ”fattigdom” til å vekke svært sterke følelser. Det kommer til å minne meg om en jente med verdens vakreste hår, som hver dag etter skolen kommer hjem til en beruset far. Det kommer til å minne meg om to triste øyne som ikke fant moren sin på juleavslutningen og en 6 år gammel gutt som selger kjeks på et gatehjørne i sektor 5 mens han skulle ha vært på skolen. Jeg kommer til å tenke på blåmerker og sår på tynne armer, som ikke skyldes sykling på tre hjul eller for store joggesko. Men når jeg ser for meg ansiktene til disse 4 vidunderlige menneskene, ser jeg dem smile. Jeg må tro at smilene som møter meg i Belén er smil som vil ta ansvar for sine egne liv. Disse smilene har hjulpet og forandret meg på en måte jeg ikke klarer å sette ord på. Jeg ønsker å bruke denne lærdommen til å bekjempe fattigdom for at flere skal kunne leve verdige liv. Det er rart hvor mye håp og kraft som gjemmer seg i ett smil. Derfor smiler jeg tilbake, selv når jeg gråter inni meg.

Viva la Carnaval!

I Iquitos elsker de å stelle i stand til fest - og en av de mest tradisjonsrike festene er "carnaval". Carnaval kan  med navnet forlede noen til å tro at det er en slektning av det vi kaller karneval i Norge - man lager en fest med gode venner, i barnehagen eller på skolen, og alle kler seg ut som Mulan, spøkelse, Zorro eller prinsesse.

Carnaval i Iquitos inntar derimot storslagne former. Gatene pyntes med girlandere laget av plastikk i alle mulige farger og i hver gate reiser man en palme, en "humisha" som man pynter med mange forskjellige ting - vaskebaljer, tallerkener, klær, frukt også videre. Rundt humishaen danser man til "bandilla" - som minner litt om russisk folkemusikk. Men det viktigste med feiringen er anarkiet som råder i gatene. Alle er fritt vilt for alle - det gjelder å grise hverandre mest mulig til med vann, maling, jord, motorolje, fiskeslo og det som verre er. På hvert gatehjørne er folk utstyrt med vannballonger og bøtter - og ingen slipper unna. Å være et lysere hode høyere enn alle andre er heller ingen måte å kamuflere seg på - og malingen jeg har i ørene og på ryggen virker ikke som den kommer til å forsvinne med det første.

Vi begynte forberedelsene på La Restinga på lørdag med å henge opp en kjempestor fugl laget i papp tvers over veien utenfor - og sette opp en humisha laget av resirkulerte materialer. Vi sperret av veien med benker - til stor protester fra motortaxisjåførene - og to gutter klatret opp på taket til nabohuset, mens en tredje fint bad om lov til å komme inn i huset over veien for å feste fuglen i balkongen deres. Resultatet ble veldig bra - nå gjelder det å krysse fingrene frem til onsdag, da vi får vite hvem som har vunnet prisen for beste bidrag til caranavalet.

I går var hoveddagen av feiringen, og etter å ha danset rundt humishaen i gaten til noen venner av oss, drog vi videre til en stor gatefest med "musica en vivo" og danset til langt utpå kvelden. På hver side av de som danset stod folk med bøtter og slanger og dusjet mengden regelmessig. Alle hadde hver sin "barro" - en klump som lignet på farget leire - og målet var å grise til flest mulig. Å grise til gringaer var visst enda mer gøy enn å grise til de fleste andre, så det gikk hardt utover oss. Jeg endte opp med svart maling i hele fjeset og håret, og ble plutselig et yndet fotomotiv. Feiringen høres kanskje ut som en typisk feiring for barn, men sjelden har jeg sett flere satte señoraer i fyr og flamme - etter to pils er de ikke akkurat beskjedne på dansegulvet. Klokka seks hogget man ned humiashen - og da gjaldt det å grave til seg noe av pynten. Etterpå fortsatte festen ut i de små morgentimer - og heldigvis er det et helt år til neste gang man må bli helt fiskeslo på.

Dessverre ble kameraet mitt stjålet på lørdag og alle bildene fra karnevalforberedelsene på La Restinga forsvant med det - men her følger noen bilder av hvordan resultatet ble, og fra feiringen på La Restinga.

Papegøyen

Humishaen av resirkulerte materialer - stammen er papp og toppen av flasker

Humisahen foran La Restinga. Krukka som palmen står i "låner" vi fra myndighetene, litt uvisst når vi skal levere den tilbake.

Lucerito

Bhen var hvit da dagen begynte

Eber. Bare Eber.

En gutt sitter på trappa utenfor huset sitt i Belen. Han har armer og bein, han har en katt, han liker å spille fotball og han liker å tegne. Gutten heter Eber. Bare Eber.

Eber finnes ikke i noen registre. Han har ikke noe etternavn. Ingen fødselsdato. Da vi skulle presentere oss selv og skrive opp når vi hadde bursdag, sa Eber enkelt at han kunne feire bursdag hver dag hvis han ville han. Eber er cirka åtte år gammel. Det kan være han er syv, eller så er han ti - det er det ingen som vet sikkert.

Eber har ingen rettigheter. Eber får ikke gå på skolen, selv om det er det han har mest lyst til i hele verden. Når de andre går på skolen, sitter Eber utenfor huset sitt. Han sitter utenfor huset sitt, og føler sola på kroppen. Han sitter utenfor huset sitt og tenker mange tanker - slike tanker som alle mennesker tenker. Fordi det er det han er, Eber. Et menneske, akkurat sånn som alle andre.

Men et menneske utenfor det som kalles samfunnet, og som er så livsviktig for menneskene. Samfunnet som består av lover og regler - papirer og nummer - titler og utmerkelser - adresser og koder. Uten papirer og nummer kan man ikke tilhøre samfunnet. Og da må man gjøre sånn som Eber. Vente på at vennene kommer hjem fra skolen. Lure på om man noen gang kan bli brannmann. Og feire bursdagen sin hver dag.

Fiesta!

Angelly

Akilles

Elisabeth

Vi er i gang! I dag var første skikkelig dag på jobb i Belen - og for å markere starten på et nytt år laget vi fiesta. Fiesta med alt som hører med - ballonger, serpentiner, musikk, piñata, leker, popcorn, refresco og dans. Makano, min nye favorittartist, ble spilt på fullt volum, sammen med Michael Jackson. Det er ikke mye engelsk de kan, men "I'm bad" og "thriller" sitter som spikret. Piñataen laget vi selv, og fylte den med konfetti, plastikkleker, drops og av alle ting - maizena. Har fremdeles ikke skjønt poenget med å bruke maizena, men det er visst en obligatorisk ingrediens for en vellykket piñata. Festen ble i hvert fall vellykket - og vi gleder oss masse til et nytt år med barna i Belen.

Lås opp porten!

Både i forrige uke og i dag har Anette og jeg sittet mye på kontoret her på La Restinga uten å ha så mye å gjøre. Jeg sliter fortsatt litt med språket, og da er det vanskelig å være med på planlegging og evaluering, hvilket er det det har gått i de siste dagene. Selv om vi ikke kunne bidra så mye på foreldremøtene i forrige uke, fikk vi være med og hilse på foreldrene til barna i "Crea Belen". Våre kjære kollegaer i prosjektet hadde laget en presentasjon av hvilke mål vi jobber mot og hvordan vi jobber for å nå disse målene. Det ble vist bilder og film fra fjordårets aktiviteter, og foreldrene hadde mulighet til å spørre om det de måtte lure på. Dessverre var det få foreldre som møtte opp. Den første kvelden var det bare 4 av 35 inviterte som kom.
I morgen begynner vi med gruppene våre i Belen, og det gleder jeg meg ordentlig til! Det blir herlig å se igjen barna og låse opp porten for dem!

Å leve for livet

Jeg har aldri vært så nøye med livsmotto, slagord og sånn - mest fordi jeg aldri klarer å huske noen. Jeg har prøvd meg til tider, men når jeg etter en uke har mistet lappen jeg skrev det ned på, har jeg heller funnet et nytt - som varer nøyaktig like lenge som det forrige. Men nå har jeg fått et som jeg kommer til å huske lenge.

Det styrtregnet i Belen, og alle barna jeg hadde lekt "kiwi" med - en lek som går ut på å sprette bruskorker ut av en sirkel - var i full gang med å vaske seg i vannet som rant fra takene. Noen tok vaskingen helt ut og la seg langflate ned i grøftene på siden av veien. Vasking og vasking - de ble i hvert fall våte. Jeg plasserte meg selv trygt under et tørt fremspring, under høylytte protester fra barna og med spørsmålet om når jeg hadde tenkt å dusje meg kanskje? Under det samme fremspringet satt en gutt som het Alfons. Som de fleste andre gutter og menn i dette landet spurte han hvor jeg var fra og om jeg hadde "mi compromiso" - min forpliktelse, altså en kjæreste/forlovede. Neste spørsmål var hvor mange barn jeg hadde - og et litt forbauset uttrykk når jeg fortalte at jeg var nitten og ikke hadde tenkt noe særlig på barn helt ennå. Alfons selv er seksten år og går siste året av den obligatoriske grunnskolen. Han vil veldig gjerne studere, å bli advokat er drømmen - men som for alle andre i Iquitos avhenger drømmen av pengene. Videre spurte Alfons om noe som jeg ikke har opplevd å bli spurt så ofte om i Iquitos, nemlig om jeg var religiøs. Jeg svarte som sant er, at nei, det er jeg ikke. Alfons så litt overrasket ut - men utbrøt "da lever du for livet" - og så godt har ingen presisert det før.

"Å leve for livet" innebærer for meg å gjøre det livet man lever til et liv man vil leve - og leve det fullt ut. Kun sånn kan man leve for livet - for det er nå tross alt derfor vi alle lever - fordi vi har liv.

Jeg spurte Alfons hvordan livet i Belen er, og han svarte et diplomatisk "mas o menos" - mer eller mindre. Det var et greit liv til tider, men når han ble advokat ville han nok heller bo en annen plass. Alfons kikket ut på regnet og bemerket at det begynte å gi seg - og sa at han gjerne ville få skylt av seg litt før det sluttet. Han takket for en hyggelig samtale og gikk bort til de andre som stod under vannet som rant fra taket.

Jeg håper at Alfons en dag gjør det han vil med livet sitt - at han blir advokat og får sjansen til å bo en annen plass enn i Belen. Men jeg håper også at Alfons nå lever for det livet han har, og gjør det beste ut av det. Og ut i fra gliset når han stakk hodet innunder vannstrålen og sprutet på de andre - tror jeg at det er akkurat det han gjør.

Mitt liv i kloster

 

Jeg har fått mye åndelig påfyll (som mamma ville kalt det) dette året - kanskje mer åndelig påfyll enn noen gang før. Oppholdet i Mandal som én av fire ikke-kristne står for mye av dette påfyllet - men det begynner å bli en stund siden. Heldigvis fikk vi sjansen til nytt påfyll under infield i Lima - da vi skulle bo i et kloster. En tanke som virket ganske avskrekkende, men dessverre var ikke klosterlivet så ille som jeg hadde håpet - det hadde vært morsommere å kunne fortalt om nonner og munker som snek rundt i skyggene - sminkeforbud og midnattsmesse - men nei.

Derimot tilbrakte vi fem fine dager sammen med alle de andre som arbeider i Peru og Bolivia, og Harald og Eirik fra Norge. Harald er koordinator for "Act-Now" og Eirik er årets ettåring på Hald. Vi hadde en del oppgaver der vi skulle tenke over månedene som har gått - og bli litt mer bevisste på månedene som kommer. Det var gøy å treffe alle igjen og interessant å utveksle erfaringer. Alle har hatt tøffe tider og alle kunne fortelle om noe de var frustrerte over - samtidig som vi alle kunne trekke frem personer og opplevelser som virkelig får oss til å føle at vi betyr noe og at det vi gjør betyr en forskjell.

Et aspekt som var litt spesielt ved å bo i kloster var at vi hadde innetid. Bare det å ha innetid virker avskrekkende på meg - og i tillegg var den fastsatt til klokka ti. Ja, en time etter klokka ni måtte vi være trygt forvart bak klostermurene. Men egentlig var det ikke så farlig. Vi fikk sett diverse filmer som Harald hadde tatt med seg, spist norskt smågodt og melkesjokolade - og fikk hatt noen lange samtaler om krig og fred og sånn. På torsdagen drog vi for å surfe hos yndlingsinstruktøren vår - en heller gammel mann som snakker om "rotation, alimation, intepretation" - uten at hverken han eller noen andre vet hva han mener, men det er ikke så farlig.

Nå er vi tilbake der vi hører hjemme i Peru - i Iquitos. Vi merker varmen ganske mye mer nå enn før vi reiste, men vi håper vi vender oss fort til den igjen. Arbeidet i Belen begynner neste uke, denne uka er det informasjonsmøter for foreldrene som står for tur. Mye av arbeidet i Belen handler om å forebygge seksuelt misbruk - 7 av 10 barn i Belen opplever minst ett tilfelle av seksuelt misbruk før fylte 15 år - et tall som er ekstremt høyt. Mange i Belen har et litt ignorant forhold til dette, og har lite kunnskap om situasjonen. Målet med informasjonsmøtene er å opplyse mer om dette arbeidet - men det er ikke alltid like lett. På det første møtet kom det fire av tretti foreldre - de fire foreldrene som alltid kommer.

I går hadde vi innvielse av en "trapa sueños" på La Restinga - en drømmefanger. Drømmefangeren skal gjøre at alle som er på La Restinga skal føle seg bra mens de er der - alle vonde tanker og følelser fanges av drømmefangeren og forsvinner.

Problemer med bildeteksten til dette bildet, derfor får det bli oppå. Fra v. Siril og Kathrine som jobber i Huaycan, Lima, og Ingvild som jobber i Bolivia. 

Harald

Blinkskudd kalles dette. Bildet nekter å stå i midten, så det får bare stå til venstre, beklager det lite estetiske med denne løsningen.

Utenfor "Panchita" - fra v. Eirik, Camilla, Johnney og meg

Klosteret

Vår venn - han Jesus

Drømmefangeren