Eber. Bare Eber.

En gutt sitter på trappa utenfor huset sitt i Belen. Han har armer og bein, han har en katt, han liker å spille fotball og han liker å tegne. Gutten heter Eber. Bare Eber.

Eber finnes ikke i noen registre. Han har ikke noe etternavn. Ingen fødselsdato. Da vi skulle presentere oss selv og skrive opp når vi hadde bursdag, sa Eber enkelt at han kunne feire bursdag hver dag hvis han ville han. Eber er cirka åtte år gammel. Det kan være han er syv, eller så er han ti - det er det ingen som vet sikkert.

Eber har ingen rettigheter. Eber får ikke gå på skolen, selv om det er det han har mest lyst til i hele verden. Når de andre går på skolen, sitter Eber utenfor huset sitt. Han sitter utenfor huset sitt, og føler sola på kroppen. Han sitter utenfor huset sitt og tenker mange tanker - slike tanker som alle mennesker tenker. Fordi det er det han er, Eber. Et menneske, akkurat sånn som alle andre.

Men et menneske utenfor det som kalles samfunnet, og som er så livsviktig for menneskene. Samfunnet som består av lover og regler - papirer og nummer - titler og utmerkelser - adresser og koder. Uten papirer og nummer kan man ikke tilhøre samfunnet. Og da må man gjøre sånn som Eber. Vente på at vennene kommer hjem fra skolen. Lure på om man noen gang kan bli brannmann. Og feire bursdagen sin hver dag.