Øyne som ser

Jeg lurer på hva som bestemmer hva man ser og hva man ikke ser, hvem man ser og hvem man ikke ser. Er det noe vi bestemmer selv? Jeg føler at jeg ser annerledes nå enn for et halvt år siden. Det er som om jeg sovnet, og når jeg våknet opp igjen, så var verden litt annerledes. Litt mer ekte på en måte.

Da Anette og jeg satt i mototaxien i går kveld, så jeg noe som jeg har sett mange ganger før under oppholdet i Peru. Jeg har kanskje sett det daglig, av og til flere ganger for dagen. I løpet av fem måneder blir det ganske mange ganger. Allikevel har jeg ikke vendt meg til dette synet, og håper at jeg aldri gjør det. Jeg så tre små gutter som lette i søppelet etter mat. Den ene holdt opp en chipspose med knuste rester av tortillachips som han tømte over i håndflaten sin og spiste. Så var vi for langt vekke til at jeg kunne se hva mer som sto på menyen for guttene denne torsdagskvelden.

Fortsatt er jeg nærme nok til å kunne forestille meg gatehjørnet hvor disse guttene kanskje sover og fraværslistene deres på skolen. Jeg har sett mye trist dette halvåret, som har gjort med målløs til tider og fått tårene til å renne om kveldene. Det er ikke alltid selve det man ser som utløser tårene, men tankene rundt det man har sett. For øyne som ser, virkelig ser, ser menneskene bak situasjonene. Ingen leter etter mat i søppelet med mindre de må, - for å overleve.