mandag 5. april 2010

Plattan i mattan - familien Walland i tropene!

Familien Walland foran La Restinga

Besøket av familen begynte kanskje verst mulig med en telefonsamtale på lørdagskvelden som ble innledet med "flyet vårt er kansellert" - et spent ungpike hjerte falt ti etasjer - men steg fortløpende da beskjeden videre var "..så vi kommer tidligere enn planlagt". Men den gang ei. Star Peru, som er det største drittselskapet jeg har vært borte i noensinne, hadde et fly med en ødelagt vinge, så når flyet mellomlandet i Pucalpa - kom det seg ikke opp igjen - og familien måtte pent vente i syv timer på mekaniker og ekstradeler fra Lima. I Iquitos hadde jeg og Vesna sagt nei takk til en tur til Quistococha - en dyrepark/botanisk hage/kunstig lagune - med gjengen fra La Restinga, for å kunne møte familien på flyplassen rundt klokken tolv på formiddagen. Endelig, halv 8 lokal tid ankom flyet - og en etterlengtet mamma, pappa og bror møtte tropevarmen med svette smil.

Som sagt ble det fem hektiske dager, da det er mye man vil vise frem etter å ha bodd en plass i snart syv måneder. Gjengen ble med til Belen, og fikk møte barna og ungdommene som vi jobber med der - det var kanskje det som betydde mest for meg med hele besøket. 

En tur til jungelen fikk vi også tatt - etter mye om og men. Vi hadde avtalt med en båtfører at vi kunne leie båten hans og hans tjenester som sjåfør en hel dag - og ti minutter før vi kom, ringte vi for å bekrefte at vi var på vei. Ti minutter senere var derimot både mannen og båten vekk - og telefonen avskrudd. Det endte med at vi gjennom kontakter fikk låne en båt gratis fra en båtklubb, og tok turen til en sommerfuglpark, og så Belen og Iquitos by fra elva. Planen var å dra til en liten landsby og se hvordan folk "lever på landsbygda" - så postkolonialistisk som nå det høres ut, men sommerfugler og apekatter var en bra erstatning. 

Etterpå bestemte vi oss for å dra til en lagune som ligger mellom Iquitos og Nauta - den eneste byen det er veiforbindelse til fra Iquitos. For å komme dit måtte vi finne en vanlig taxi - altså en bil, da det hadde tatt for lang tid å reise i motortaxi, som er favorittfremkostmiddelet til vanlig. Da det var "feriado", helligdag, var det få taxier å finne, og den vi fant skulle ha førti soles for å kjøre oss til lagunen. Heldigvis syntes ikke de nye nordmennene at åtti norske kroner for en taxitur var så mye, så det ble til at vi reiste i taxi. Lagunen var flott, og vi tilbrakte noen svale timer der, før vi drog tilbake til Iquitos i buss. Cirka halvveis ble bussen stoppet av politiet - sjåføren ut - promilletest - telling av passasjerene - vognkort og førerbevis, takk - skjema på skjema - og endelig tilbake på veien.

Etter fem hektiske dager med besøk, var det på fredag på tide å si ha det til familien fra Norge som hadde tatt den lange veien til Amazonas. Heldigvis, og uheldigvis er det ikke lenge til jeg ser dem igjen - hjemreisen begynner å nærme seg med stormskritt, og jeg både gruer og gleder meg til å forlate nye venner og komme hjem til gamle.

P.S Familien Walland har sagt ja til å være gjestebloggere, og hvis de ikke er så uorganiserte som datteren i familien har vi snart et innlegg på tråden, så keep deg posted!



Mamma: "Hvis e dett i d vanne hær, da dør e"



Å rekke tunge til politiet er ikke alltid så lurt Vegard




Brosjan og søs på "El frio y al fuego"



Mr. Motorman fikser opp

1 kommentar:

  1. Haha, eg e så sykt på 4 av 6 bilder! Eg elske at du favorisere meg :D

    Also, eg e enige. Star peru suge!

    SvarSlett