Å leve for livet

Jeg har aldri vært så nøye med livsmotto, slagord og sånn - mest fordi jeg aldri klarer å huske noen. Jeg har prøvd meg til tider, men når jeg etter en uke har mistet lappen jeg skrev det ned på, har jeg heller funnet et nytt - som varer nøyaktig like lenge som det forrige. Men nå har jeg fått et som jeg kommer til å huske lenge.

Det styrtregnet i Belen, og alle barna jeg hadde lekt "kiwi" med - en lek som går ut på å sprette bruskorker ut av en sirkel - var i full gang med å vaske seg i vannet som rant fra takene. Noen tok vaskingen helt ut og la seg langflate ned i grøftene på siden av veien. Vasking og vasking - de ble i hvert fall våte. Jeg plasserte meg selv trygt under et tørt fremspring, under høylytte protester fra barna og med spørsmålet om når jeg hadde tenkt å dusje meg kanskje? Under det samme fremspringet satt en gutt som het Alfons. Som de fleste andre gutter og menn i dette landet spurte han hvor jeg var fra og om jeg hadde "mi compromiso" - min forpliktelse, altså en kjæreste/forlovede. Neste spørsmål var hvor mange barn jeg hadde - og et litt forbauset uttrykk når jeg fortalte at jeg var nitten og ikke hadde tenkt noe særlig på barn helt ennå. Alfons selv er seksten år og går siste året av den obligatoriske grunnskolen. Han vil veldig gjerne studere, å bli advokat er drømmen - men som for alle andre i Iquitos avhenger drømmen av pengene. Videre spurte Alfons om noe som jeg ikke har opplevd å bli spurt så ofte om i Iquitos, nemlig om jeg var religiøs. Jeg svarte som sant er, at nei, det er jeg ikke. Alfons så litt overrasket ut - men utbrøt "da lever du for livet" - og så godt har ingen presisert det før.

"Å leve for livet" innebærer for meg å gjøre det livet man lever til et liv man vil leve - og leve det fullt ut. Kun sånn kan man leve for livet - for det er nå tross alt derfor vi alle lever - fordi vi har liv.

Jeg spurte Alfons hvordan livet i Belen er, og han svarte et diplomatisk "mas o menos" - mer eller mindre. Det var et greit liv til tider, men når han ble advokat ville han nok heller bo en annen plass. Alfons kikket ut på regnet og bemerket at det begynte å gi seg - og sa at han gjerne ville få skylt av seg litt før det sluttet. Han takket for en hyggelig samtale og gikk bort til de andre som stod under vannet som rant fra taket.

Jeg håper at Alfons en dag gjør det han vil med livet sitt - at han blir advokat og får sjansen til å bo en annen plass enn i Belen. Men jeg håper også at Alfons nå lever for det livet han har, og gjør det beste ut av det. Og ut i fra gliset når han stakk hodet innunder vannstrålen og sprutet på de andre - tror jeg at det er akkurat det han gjør.