Slummens Venezia

Endelig har stillheten senket seg over Belen - en etterlengtet stillhet. Det er få plasser jeg har besøkt der det er så mye støy som i Iquitos. Motortaxiene, som det finnes cirka 20 0000 av i Iquitos, bråker noe helt hinsides, særlig fordi sjåførene stikker hull på eksosrørene - i den tro at det får dem til å kjøre fortere. 

Så stillheten i Belen stiger i takt med vannet. Markedsplassen er stengt for trafikk ettersom selgerne stadig må flytte lengre opp, og der vi før tok motortaxi for å komme oss til lokalene, må vi nå reise med kano. Jeg har gledet meg til å bruke kano for å komme meg på jobb siden jeg fikk vite at jeg skulle jobbe i Belen, men jeg må innrømme at bare det at muligheten for jeg kan falle uti vannet er der, gir meg frysninger på ryggen. Jeg har aldri sett så skittent vann som i Belen. Gatene som var dekket med søppel er nå oversvømt, og søppelet forsvinner ikke ut på elven, men samler seg rundt husene. All kloakken fra husene går rett ut i vannet - og på tirsdag var vi så heldige å padle forbi et oppblåst hundekadaver som ble spist av en gribb. Altså - tanken på å falle uti får det til å gå kaldt nedover ryggen min - selv om gradestokken viser 35 grader.

Allikevel er det på en bisarr måte veldig vakkert i Belen når elven stiger. Sola skinner i vannet, og det reflekterte sollyset kommer opp gjennom gulvene i husene og lager nydelige mønstre i taket. Trafikken glir stille forbi - kanoer lastet med banan og yuka, ungdommer som skal på skolen, gamle menn som fisker med dupp og store båter med hengekøyer i alle mulige farger som setter kursen mot landsbyene som ligger langs elvebredden. Gledeshyl fra barna som bader fra husene eller spiller vannfotball fyller luften - og endelig kan man høre menneskene som bor i Belen, og ikke bare støyen fra motortaxiene.