Etterlengtet besøk

For en time siden landet jentene mine på Jorge Chavez i Lima. Jeg har gledet meg til å se dem siden jeg sa farvel til dem natten 1.oktober 2009. Det er nesten som om jeg kan føle at vi er i samme land, og jeg ser for meg de fire blir overfallt av alle taxisjåførene som vil kjøre dem til hotellet. Det får meg til å tenke på dagen jeg ankom Lima. Alle husene vi så fra vinduet i flyet. Luktene. Spansken. Kvalmen idet vi gikk gjennom pass- og visakontrollen. Trafikken på kveldstid. Vertsfamilien som stod utenfor huset og ventet på oss. Køysengen og det lille rommet Anette og jeg delte i de tre ukene i Lima. Kveldsen bestående av ris, bønner og poteter. Og den berømte incakolaen. Det virker så lenge siden. Men jeg husker det godt. Jeg var klar for å oppleve en ny kultur, lære et nytt språk og bekjempe fattigdom.
Jeg kjenner hvor spent jeg er på hvordan besøket mitt reagerer på hverdagen min i Peru. Vil de føle den samme gleden over å sette foten innenfor La Restinga og dra til Belén og hilse på alle barna som det jeg gjør? Antakeligvis ikke, de har jo ikke jobbet i prosjektet i fem måneder. Men herlighet så lykkelig jeg skal være når jeg tar imot dem i Iquitos om en uke. Å som jeg gleder meg.

Hus

Hva er et hus for deg? Jeg har sett mange former for hus under oppholdet i jungelen, og synes fortsatt at det er fascinerende hvor lite folk trenger for å kunne være fornøyde med husene sine.

Belén er et distrikt i Iquitos, hvor ca 72 000 mennesker bor i tre ulike soner. En av disse sonene er ”Pueblo Libre” som betyr ”fri landsby”. Husene her er enten bygget på påler eller flytebrygger, ettersom vannet stiger når elvene vokser under regntiden. ”Pueblo Libre” har vokst opp som en påbyggelse av Iquitos by. Dette begynte i år 2002, og for hvert år vokser det opp nye hus. Sonen er delt opp i tolv sektorer, hvor hver sone har en tillitsvalgt, som skal sikre sektorens interesser i møter med andre autoritære. 50 % av de som bor i ”Pueblo Libre” er under 14 år, hvilket er noe av grunnen til det høye antallet tenåringsgraviditeter, samt seksuell trakassering av mindreårige. Siden år 2005 har ulike organisasjoner, slike som La Restinga, arbeidet med barn og unge i Belén for å gjøre dem i stand til å ta ansvar for sine egne liv. Dette innebærer blant annet å holde det reint rundt seg; både inne og ute.

For ikke så lenge siden spurte jeg Gabriel, en av guttene i engelskgruppen vår, om hva han synes om å bo i Belén. Han svarte at han liker at naboene er så hyggelige, og at han har masse venner rett utenfor døren. Videre fortalte han at han misliker at det er så mye stjeling, narkotikasalg og alkoholmisbruk. Jeg spurte han om hva han syntes om huset sitt, og om han hadde vann og strøm. Gabriel smilte og sa at han liker huset sitt. De har verken strøm eller vann, men det er ikke så farlig, for de får vann fra tanten som bor ved siden av!

Ikke kast søppel på bakken!

Samarbeid er viktig!

Gode venner

Aftensbønn

Da jeg var en del yngre hadde jeg vanen med å be aftensbønn. Det var godt å folde hendene å be Gud om å ta vare på alle de jeg var glad i - særlig fordi det var noe jeg alltid gjorde sammen med farmor, og stundene sammen med farmor om kveldene var de fineste jeg visste. Av og til kunne jeg ønske at jeg fremdeles kunne gjøre dette. Lukke øynene og be noe større enn meg selv ta vare på alle rundt meg - ta bort fattigdommen - gi barna i Belen en fremtid - hjelpe de på Haiti - få slutt på alle kriger.

Men det kan jeg ikke. Jeg er en av dem som må håpe på internasjonale forhandlinger, nasjonale vedtak, regjeringsskifter, strategier og lokale idealister. Heldigvis viser det seg til tider at disse fungerer og gjør en forskjell. La Restinga er et strålende eksempel. Men av de tjue som får hjelp, er det en million som ikke får det. Og for denne millionen hadde det vært fint å kunne gitt ansvaret til en allmektig.

Jeg tror kanskje jeg misunner dem som kan be en aftensbønn  - og etterpå lukke øynene og sove godt. Men kanskje ikke. For hvis alle de som ikke kan be aftensbønn og få ro i sjelen med det, heller tar et tak og gjør noe selv - ja da er det flere i verden som kan sove godt etterpå.

Øyne som ser

Jeg lurer på hva som bestemmer hva man ser og hva man ikke ser, hvem man ser og hvem man ikke ser. Er det noe vi bestemmer selv? Jeg føler at jeg ser annerledes nå enn for et halvt år siden. Det er som om jeg sovnet, og når jeg våknet opp igjen, så var verden litt annerledes. Litt mer ekte på en måte.

Da Anette og jeg satt i mototaxien i går kveld, så jeg noe som jeg har sett mange ganger før under oppholdet i Peru. Jeg har kanskje sett det daglig, av og til flere ganger for dagen. I løpet av fem måneder blir det ganske mange ganger. Allikevel har jeg ikke vendt meg til dette synet, og håper at jeg aldri gjør det. Jeg så tre små gutter som lette i søppelet etter mat. Den ene holdt opp en chipspose med knuste rester av tortillachips som han tømte over i håndflaten sin og spiste. Så var vi for langt vekke til at jeg kunne se hva mer som sto på menyen for guttene denne torsdagskvelden.

Fortsatt er jeg nærme nok til å kunne forestille meg gatehjørnet hvor disse guttene kanskje sover og fraværslistene deres på skolen. Jeg har sett mye trist dette halvåret, som har gjort med målløs til tider og fått tårene til å renne om kveldene. Det er ikke alltid selve det man ser som utløser tårene, men tankene rundt det man har sett. For øyne som ser, virkelig ser, ser menneskene bak situasjonene. Ingen leter etter mat i søppelet med mindre de må, - for å overleve.

Innlagt i Amazonas

Jeg har aldri i hele mitt liv vært innlagt på sykehus. Jeg har derimot tilbrakt mange smertefulle timer på "akutt"-poliklinikk med to forstuede albuer og et håndledd, men har aldri vært pasient. Så når man da først skal bli innlagt på sykehus er det vel like greit at det er i Amazonas?

Helt siden vi kom tilbake til Iquitos fra infield i Lima har jeg hatt perioder med smerter i magen - da snakker vi ikke menssmerter, men problemer med å stå oppreist. Jeg har derfor tilbrakt en del timer i senga, og har vært frem og tilbake hos legen. Legen fant ingenting galt, men for sikkerhetsskyld har jeg spist antibiotika i en uke, med beskjed om at det nok ikke var noe farlig.

Så, lørdag sist uke fikk jeg feber - og sov med ullgenser, stilongs, skjerf og ullsokker i 35 graders varme. Da feberen ikke gav seg til mandagen, drog vi på legevakten. Jeg ble innlagt på timen, på det som viste seg å være en adventistisk, privat klinikk. Jeg fikk mitt eget rom med både aire-condition og fjernsyn - to luksusartikler vi knapt har sett på et halvt år. Diagnosen var nyrebekkenbetennelse som ble kurert med intravenøs antibiotika - sjelden har jeg følt meg mer hjelpesløs som når man må trille rundt på et stativ uansett om man bare skal reise seg fra senga. Etter 5 dager med forferdelig mat og lange timer halvsovende foran fjernsynet, ble jeg endelig utskrevet - å, hvor skjønt å være frisk!

Men det koster å bli frisk i Peru. For å være innlagt i 5 dager betalte jeg til sammen cirka 4000 norske kroner - et beløp som er umulig å betale for den gjengse peruaner. For å få hjelp på de offentlige sykehusene må man fysisk stå i kø fra klokken 5 om morgenen, helst før - og du er utrolig heldig hvis du får hjelp samme dag. Det vanligste er at man får en avtale senere samme uke, eller neste uke. Eller ikke i det hele tatt, hvis den ene legen som er ansvarlig for din diagnose ikke er på jobb på grunn av ferie, permisjon, kurs eller noe annet svada - da er det ingen som kan hjelpe deg. Det skjedde med en venninne av oss. Hun satte et fiskeben i halsen, men på de to offentlige sykehusene som er i Iquitos var det ingen halsspesialister på jobb. Løsningen? Hun fikk lokalbedøvelse, og nå har mest sannsynlig fiskebeinet gått i oppløsning.

Uansett hvor mye vi vil klage på "Helse-Norge" som det heter i VG, så skal vi være glade for at det finnes noe som kan kalles et helsesystem. Det tilsvarende systemet i Peru er ødelagt av kapitalen - og den som ikke kan betale kan ikke få hjelp - det sier seg selv.

Sjekketriks peruvian style- del 2

Jeg har kommet til den konklusjon at jeg aldri vil klare å venne meg til oppmerksomheten her, så når jeg skal ut, putter jeg ørepluggene i ørene, skrur ipoden min på et litt for høyt volum, fester blikket på bakken, og går målrettet dit jeg skal. Denne uken har jeg blitt utsatt for to helt utrolig flaue situasjoner, hvor jeg ikke har hatt ipoden til å redde meg.

Torsdager er alltid travle dager, ettersom vi har fullt program på jobb, med både engelskundervisning for promotørene, og samling med barna i ”Crea Belén”. Da jeg kom hjem fra jobb i 6-tiden denne torsdagen, var det drepende varmt i leiligheten vår. Jeg lot døren stå på gløtt for å få litt gjennomtrekk, tok av meg shortsen av ren rutine, og gikk inn på badet for å vaske hendene. Plutselig hører jeg at det knirker i døren. Da jeg kommer ut fra badet ser jeg Herr Vecino (naboen vår) som står og titter inn. Han sto i bar overkropp, men åpen bukse, og et slags korsett hengende over skuldrene. Jeg hadde jo som sagt ikke på meg shorts, men det så ikke ut til å bry vår kjære Herr Vecino, som lurte på om jeg kunne gjøre ham en liten tjeneste. Jeg sa at det kunne jeg sikkert, men at jeg ville ta på meg shortsen først… Så forsvant han inn i sin egen leilighet, og noen sekunder etter hører jeg han rope på meg. Med shortsen på, og nøkkelen i hånden gikk jeg inn til Herr Vecino. Der sto han rett opp og ned, rød i trynet, og presset sammen dette korsettet og sa at jeg måtte ta igjen hempene. Dette var altså tjenesten. Jeg skulle hjelpe min overvektige, mannlige, ca 35 år gamle, som hører på ”Like a virgin” i et alt for høyt volum minst ti ganger daglig, nabo, men å ta igjen et korsett. Dette korsettet var for det første alt for lite for ham. For det andre hadde det ca tjue hemper (foran), og for det tredje så var det et skittenbrunt slankekorsett. Da vi ikke kom noen vei med at han skulle presse sammen sidene, mens jeg skulle hekte hempene innpå, så måtte vi bytte taktikk. Jeg satt meg på knær, alt for nærme Herr Vecino, tok et godt tak i hver av sidene på korsettet, og presset sammen magefettet og korsettet, til Herr Vecino fikk hektet på den første hempen. Slik fortsatte vi til alle hempene var lukket igjen, magen tøt ut over og under korsettet, Herr Vecino var svett og jeg ikke visste om jeg skulle grine eller le av dette opplegget. Herr Vecino, som jeg bare har snakket med når vi har måttet be ham om å skru ned volumet på ”Like a virgin”, takket for hjelpen og lurte på om jeg alltid var hjemme i 6-tiden, sånn at jeg kunne hjelpe ham med korsettet i noen uker fremover. Dette er forklaringen på at jeg både fredag og lørdag satt i mørket i leiligheten min- med gjenlukket og låst dør.

Den andre flaue situasjonen fant sted på Jully Spa, treningssenteret mitt her i Iquitos. Etter jul har jeg vært der regelmessig, og en av de mannlige treningsinstruktørene har lagt sin elsk på meg. Han kommer alltid bort for å spørre hvordan jeg har det, og i det siste har han begynt å involvere andre i enveissamtalene sine, nemlig når han roper over hele treningssenteret: ”Vesna, I want you to want me” på veldig dårlig, men akkurat bra nok til at folk skjønner hva han sier, engelsk. Dette har vært flaut nok, men i går tok det kaken. Da jeg kom til Jully, var han ikke på jobb, og jeg tenkte at jeg kunne få meg en fin treningsøkt, i fred fra flaue kommentarer. Men neida, etter at jeg hadde løpt i noen minutter, kommer mister handsome (jeg kaller ham dette fordi han selv tror han er veldig attraktiv) inn døren, og roper: ”Vesna, hvordan har du det? Jeg tror jeg skal synge en sang for deg.” Så skrur han av musikken på Jully (som ALLTID er på), tar mikrofonen selv, og begynner å erklære sin kjærlighet for meg. Innledningen lød som følger: ”Vesna, esta canción es para tí. Te amo”- ”Vesna, denne sangen er til deg. Jeg elsker deg.” Deretter fulgte tre-fire te amo sanger, hvor alle andre på treningsstudioet holdt på å dø av latter, og jeg atter en gang ikke visste om jeg skulle grine eller le. Så tok han seg en pause, kom bort til meg ved siden av tredemøllen, og spurte om jeg har kjæreste. ”Ja”, nesten ropte jeg. ”Vi har vært sammen i fem år, og skal gifte oss i october.” Jeg vurderte å si at jeg var gravid også, men fant ut at løgnen burde være et klart nok hint slik den var. Det hele ble avsluttet med en selvkomponert sang, hvor den gjentakende frasen var: ”Vesna, tilgi meg for at jeg elsker deg”.