Aftensbønn

Da jeg var en del yngre hadde jeg vanen med å be aftensbønn. Det var godt å folde hendene å be Gud om å ta vare på alle de jeg var glad i - særlig fordi det var noe jeg alltid gjorde sammen med farmor, og stundene sammen med farmor om kveldene var de fineste jeg visste. Av og til kunne jeg ønske at jeg fremdeles kunne gjøre dette. Lukke øynene og be noe større enn meg selv ta vare på alle rundt meg - ta bort fattigdommen - gi barna i Belen en fremtid - hjelpe de på Haiti - få slutt på alle kriger.

Men det kan jeg ikke. Jeg er en av dem som må håpe på internasjonale forhandlinger, nasjonale vedtak, regjeringsskifter, strategier og lokale idealister. Heldigvis viser det seg til tider at disse fungerer og gjør en forskjell. La Restinga er et strålende eksempel. Men av de tjue som får hjelp, er det en million som ikke får det. Og for denne millionen hadde det vært fint å kunne gitt ansvaret til en allmektig.

Jeg tror kanskje jeg misunner dem som kan be en aftensbønn  - og etterpå lukke øynene og sove godt. Men kanskje ikke. For hvis alle de som ikke kan be aftensbønn og få ro i sjelen med det, heller tar et tak og gjør noe selv - ja da er det flere i verden som kan sove godt etterpå.