På tide å si farvel

I dag gikk det opp for meg at dette er min siste søndag i Noreg på 7 måneder, noe som er en ganske bra følelse ettersom det har vært en typisk høstdag på vestlandet - sur vind og kaldt regn. Samtidig er det litt vemodig å skulle forlate de her hjemme, og overraskende nok var det trist å si ha det til alle på Hald. Etter avskjedsfesten på torsdagen var det på tide å slippe studentene fra sør (eller enda mer politisk korrekt; "de internasjonale") ut i et land der sånn cirka hver fjerde velger stemmer FrP - og er mer enn skeptiske til folk med en annen hudfarge (ikke kan de norsk engang!). Hadde jeg trodd på det, ville jeg nok tatt med lykkeønskninger for dem i aftenbønnen, dessverre er alt jeg kan gjøre å håpe at de treffer de flotte menneskene jeg forbinder Noreg med - mennesker med et varmt hjerte som har plass til en ny venn, og kanskje gjerne en venn som snakker et annet språk eller kommer fra en annen kultur.

Kanskje har vi alle noe å lære av Moses fra Uganda, som inviterte en han møtte på busstasjonen på besøk til Hald, og titulerte ham som "my very good friend". Jeg gleder meg til å komme til en kultur der en fremmed virkelig er en venn du ikke har blitt kjent med ennå, og ikke bare et uttrykk pappa bruker. Denne virkeligheten nærmer seg med stormskritt, og nå som klokka har tikket forbi tolv, er det tre hele dager og seks timer til vi tar turen over Atlanteren. Og neste høst håper jeg at det er jeg som inviterer med meg en "very good friend" hjem fra busstasjonen.

Her følger bilder fra avskjedsfesten. So long guys!

Camilla og Vesna

Nine og Mari

Peter fra Uganda ledet showet

"the Norwegian boys" - fra v. Eirik, Torkel, Magnus og Johnny

Miriam og Devendra holdt henholdsvis herrenes- og damenes tale

Halvparten av rom nr. 17 - meg og Beate

Livet på bibelcamp

Etter 5 uker på Hald Internasjonale Senter i Mandal er det på tide med et blogginnlegg! Det begynner for alvor å nærme seg utreise, noe Anette og jeg har gledet oss til lenge. Møtet med Hald var ganske overveldende, og vi kan trygt si at vi fikk vårt første kultursjokk her. Under omvisningen på skolen fikk vi høre at det går rykter om at det spøker på internatet, men daglig leder på huset kunne heldigvis berolige oss med at "her på Hald tror vi ikke på spøkelser, men på Jesus"... Sammen med forelesningen "Introduction to mission", "Gledens Herre" flerstemt før hvert måltid og "Praise and prayer" fast hver mandag, gjorde dette at vi ble litt satt ut. Selv om vi visste at skolen tar et kristent standpunkt, var vi forberedt på at hallelujafaktoren skulle være noe lavere. Når det er sagt, trives vi ganske godt i denne gladkristne boblen. Jeg har hatt mange (og lange) interessante og intense samtaler med mine to søte romvenninner, men selv om vi ikke blir enige har vi det utrolig morsomt sammen. Vi roter akkurat like mye, maser like mye når vi har bestemt oss for å sove, og heller ikke organiseringen av tid på badet om morgenen er noe problem. Hald er et sted hvor man kan snakke ærlig om og diskutere tro, og man blir respektert for det.
Jeg legger ut litt bilder fra ukene her på "bibelcampen", som Anette og jeg liker å kalle det.

Henriette er på blåtur og plukker blåbær:)

Marthe og Boniface

Annie og jeg

South America gang; øverst f.v:
Camilla, John Fredrik, meg, Anette
Henriette, Ingvild, Katrine og Siril

Beate og Mari