Låste dører

Klokken nærmer seg ti og det er lørdagskveld i Lima. Den tunge luften og fløytingen fra utålmodige taxisjåfører ser ikke ut til å plage menneskene som trasker rundt i Miraflores denne oktoberkvelden. Fullt klar over bilkøene som venter oss, setter Anette, Camilla og jeg oss inn i en drosje. Vi vil hjem. ”Klikk”, sier det, idet vi låser dørene våre. Vi setter veskene ned på gulvet. Nå kan vi slappe av.

I samme øyeblikk som grønt lys blir til gult, senker taxisjåføren farten. Det røde trafikklyset blender oss. Idet en liten jente med mørkt glatt hår og smalt ansikt stikker hånden inn gjennom sjåførens åpne vindu, er det akkurat som om det røde lyset mister fargen sin. Oppmerksomheten vår er rettet mot to store brune øyne og en tynn fremstrakt arm. I neven holder hun tre sjokoladestenger med cappuchinosmak. Taxisjåføren finner frem noen mynter og gir dem til jenten med beskjed om at hun kan få beholde sjokoladene. Uten å si noe, uten å blunke, kaster hun en sjokoladestang ned i fanget til sjåføren. Jenten trekker til seg armen. Taxisjåføren setter bilen i gir og jenten og det grønne lyset forsvinner bak oss.

Man kan lett miste motet når man finner seg selv i den situasjonen at man har låst døren for en 5-6 år gammel jente som er alene ute på gaten om kvelden for å tjene til livets opphold. Vil det noen gang være mulig for denne jenten å komme på innsiden? Murer, gjerder, strømledninger, betong med glassbiter i, jerntagger og fire låser på alle dører, samt kjetting og alarm tilsier det motsatte. Låste dører kan brytes opp, men skadene det fører med seg kan være store. Da er det godt å vite at alle hengelåser kommer med nøkkel eller kode.

Ventanilla

Maria er fem år gammel og har fått nye sko som blinker når hun går med dem. Hun har en hund som heter Princessa og har blått silkebånd i håret. Hun har en rød ball og en helt egen seng. Det er ikke skummelt å sove alene, bare noen ganger.

Maria bor i slumstrøket Ventanilla i Lima. Huset hennes er bygget av løse mursteiner og tynne planker. Utenfor kryr det av hunder. Nabohuset har nesten rast sammen og det flyter med søppel. Men Maria er heldig. Foreldrene hennes har lært hvordan de skal ta ansvar for sitt eget liv, og kan derfor gi Maria den oppveksten hun fortjener. Med hjelp fra prosjektet "Tierra de Niños" har Maria og familien fått innlagt vann, og ved å spare 180 soles (360 norske kroner) har de nå et bad med do, vask og dusj. Men det er ikke det at de nå har muligheten til å dusje hver morgen som er det viktigste. Foran syv søkkrike ungdommer med hvert sitt kamera og oppmuntrende smil, sier moren til Maria at hun forstår nå at de ikke skal leve i fattigdom for alltid, men at de gjennom hardt arbeid skal nå målet om et bedre liv – og at målet er innen rekkevidde. Før visste de ingenting om hygiene eller hvordan de skulle oppbevare vann, og de brydde seg ikke om hvordan huset så ut. Nå har de fått troen på seg selv, og er klare til å ta det ansvaret det innebærer å være foreldre. Maria er heldig. Gutten i nabohuset ser med store øyne på den fine bilen vår, og slår den utslitte genseren foran ansiktet når syv kameraer blir rettet mot ham og alt det han ikke har.

"Welcome to Peru"

Tvillingen til Charo, Charo, Anette og Mami




Vi er i Lima. Etter seks dager her begynner det å gå opp for meg at jeg befinner meg i en storby, langt hjemmefra. Anette og jeg har hatt en innholdsrik uke hos mami Delia og papi Eloy. Allerede første dagen fikk vi nøkler, samt hver vår lapp med navn, adresse og nummer på, og beskjed om at hvis vi skulle noen plass eller gikk oss vill, så var det bare å ta en taxi: ”taxi er litt dyrere enn buss, men MYE mer behagelig”. Og hva gjør vi ikke for komfort?

Vi fikk helgen til å bli litt kjent med vertsfamilien og byen. På denne tiden har vi gjort en del oppdagelser:

- Peruanske såpeserier er meget dramatiske
- Farmville er yndlingshobbyen til papi
- Vesna blir på spansk til Besna, og Anette klarer ingen å huske
- Tid ER relativt. 20 min, 1 time, 2 timer… Det går for det samme.
- Det er veldig mange hus i Lima som ikke er gjort ferdige
- Incacolaen er lysegrønn
- Man må ikke kaste papir i do, for da blir den tett. Og dersom den først blir tett, så er det ikke sikkert at det blir gjort noe med sånn i nærmeste fremtid…

Mandag morgen møtte vi Ingvild og Johnny, som bor ca 5 min unna, og dro sammen med dem til skolen. Mami og papi er veldig giret på at vi skal være med dem mest mulig. Litt usikker på om det er fordi det på den måten blir billigere med taxi eller om de bare liker at vi har venner… Det var uansett fint å komme i gang med spanskundervisningen.


Lima sover aldri. Så lenge du holder øynene åpne er det alltid noen som forsøker å møte blikket ditt. Om morningen selges det papayajuice og lyse rundstykker på gatehjørner og i små sjapper. Når du sitter i kø på vei til jobb eller skole florerer tilbudene om aviser, frukt og snacks fra selgere som går mellom bilene. Dagen lang kan du veksle penger utenfor bankene, kikke på vakre malerier utstilt i gatene eller selv bli tegnet av en av byens mange kunstnere.
Taxisjåførene tuter og blinker med lysene sine 24 timer i døgnet, og selv når det er blitt mørkt venter unge gutter og jenter utenfor de store kjøpesentrene i håp om å få solgt drops for 2 kr stykket. Det er umulig og ikke legge merke til forskjellene som eksisterer rundt oss. Private tennisbaner har tatt opp store arealer i strandsonen. Kun medlemmer kan benytte seg av disse. Andre som vil ha et glimt av perleøredobber, hvite sokker og tennisballer må nøye seg med å kikke inn mellom gjerder, piggtråder og strømledninger. Selv om det kan føles godt å gå inn på kjøpesentre som ”Ripleys” og oppleve noen øyeblikk i egen kultur, føles det enda bedre å komme ut igjen uten å ha kjøpt noe.