Når det kravler og kryr

På onsdag begynner barneskolene på igjen etter 3 måneders sommerferie. Ferie for barna i Belén betyr mye tid til å spille volleyball i gatene, og leke med hundene som ikke sier nei takk til oppmerksomhet og kontakt. Det er lett å glemme å vaske seg ordentlig, og med alt søppelet som flyter i vannet og ligger strødd hvor enn man snur seg, er vekstvilkårene for bakterier og andre småkryp optimale. Dagens mål for samlingen med barna i ”Crea Belén” var å fri hodebunner og hår fra lus. De tredve oppmøtte i sektor fem ble delt i tre grupper. Jeg tok med meg den ene gruppen hjem til Kristoffer, en av guttene i gruppen min, hvor vi fikk bruke vann. Hver enkelt fikk utdelt en luskam, og jeg stod for innsåping og skylling av hår. Til å begynne med var det ikke noen som hadde lyst til å væte håret og ta i såpe. Men etter oppdagelser av store svarte lus ved bare å dra luskammene gjennom håret, ble vannslangen og såpeflasken populære redskaper i kampen mot de ubudne gjestene. Først måtte håret vætes, deretter innsåpes. Såpen skulle virke i 10-12 minutter, og deretter kunne håret kammes, for så å skylles for såpe og døde kryp. Barna lagde en slags konkurranse om hvem som kunne finne flest lus. Dette utviklet seg til vannkrig når en av jentene kastet håndkledet med oppsamlede lus på en av de andre guttene. Glade, våte og lusfrie vendte de tilbake til husene sine. Med vissheten om at de nå bedre kan konsentrere seg på første skoledag var også jeg glad. Våt var jeg også; lyse jenter er alltid populære blinker i vannkriger. Jeg har imidlertid tvilt litt på om jeg er lusfri…

Smil

Siden vi kom til Iquitos i slutten av oktober, har mange ting forandret seg. Elvene har blitt større, menneskene i Belén har flyttet fra 1.til 2.plan i husene sine ettersom vannet allerede oversvømmer noen av gatene, La Restinga har ingen penger og har derfor måttet kutte ned på tilbudet til ungdommene, barna i Belén har sommerferie og masse dødtid, yucaen (potetlignede grønnsak) er på sitt beste og noen av ungdommene/barna i gruppene våre i Belén har blitt byttet ut med nye deltakere. Jeg lurer på hvordan jeg har forandret meg. For ett år siden satt jeg fjorten timer hver søndag og leste til prøver. Den femtende timen brukte jeg på søknaden min til Act Now, og drømte om dette året som jeg kanskje skulle være så heldig å få oppleve.

Å bo i en kultur helt forskjellig fra din egen i 7 måneder er ikke lett. Jeg hadde forventet at jeg skulle lære meg spansk på 3 måneder og at jeg ikke kom til å lengte så veldig hjem. Etter nesten 5 måneder sliter jeg fortsatt med språket og må vanligvis spørre opp igjen 2-3 ganger før jeg enten skjønner hva som blir sagt eller nikker og sier ”si” fordi jeg ikke tør å spørre flere ganger. Uten å forstå språket føler man seg utrolig ekskludert, og jeg tror at dette er noe av grunnen til at jeg har lengtet hjem hver dag siden jeg kom til Peru. Klumpen i halsen dukker fortsatt opp når jeg får meldinger fra mamma, og vil nok gjøre det helt frem til jeg står omfavnet i hennes armer på Flesland 29.april. Allikevel har jeg aldri villet dra hjem. Jeg ville aldri ha vært denne erfaringen foruten. Fra første dag har Anette og jeg følt oss som en del av den store familien som holder til på La Restinga. Etter mye lek og moro, dype samtaler og mindre dype samtaler med deltakerne i Crea Belén, har også de tatt opp mye plass i hjertene våre. Det å bli glad i noen er skremmende. Ettersom vi blir bedre kjent med barna og ungdommene i Belén, blir det kjekkere å være sammen med dem, men også vanskeligere å klemme dem farvel når timene er slutt. Når jeg ser dem vet jeg at de er trygge, men etter at de har løpt ut av døren har vi ikke lenger kontroll på hva de gjør på, med hvem. Noen har fulle foreldre som møter dem hjemme, noen mangler foreldre. Enkelte opplever å bli seksuelt misbrukt, andre blir slått. Før var disse ”noen” helt ukjente for meg. Nå har disse ”noen” et navn, et ansikt og en fremtid. Jeg innser at resten av livet mitt kommer ordet ”fattigdom” til å vekke svært sterke følelser. Det kommer til å minne meg om en jente med verdens vakreste hår, som hver dag etter skolen kommer hjem til en beruset far. Det kommer til å minne meg om to triste øyne som ikke fant moren sin på juleavslutningen og en 6 år gammel gutt som selger kjeks på et gatehjørne i sektor 5 mens han skulle ha vært på skolen. Jeg kommer til å tenke på blåmerker og sår på tynne armer, som ikke skyldes sykling på tre hjul eller for store joggesko. Men når jeg ser for meg ansiktene til disse 4 vidunderlige menneskene, ser jeg dem smile. Jeg må tro at smilene som møter meg i Belén er smil som vil ta ansvar for sine egne liv. Disse smilene har hjulpet og forandret meg på en måte jeg ikke klarer å sette ord på. Jeg ønsker å bruke denne lærdommen til å bekjempe fattigdom for at flere skal kunne leve verdige liv. Det er rart hvor mye håp og kraft som gjemmer seg i ett smil. Derfor smiler jeg tilbake, selv når jeg gråter inni meg.

Viva la Carnaval!

I Iquitos elsker de å stelle i stand til fest - og en av de mest tradisjonsrike festene er "carnaval". Carnaval kan  med navnet forlede noen til å tro at det er en slektning av det vi kaller karneval i Norge - man lager en fest med gode venner, i barnehagen eller på skolen, og alle kler seg ut som Mulan, spøkelse, Zorro eller prinsesse.

Carnaval i Iquitos inntar derimot storslagne former. Gatene pyntes med girlandere laget av plastikk i alle mulige farger og i hver gate reiser man en palme, en "humisha" som man pynter med mange forskjellige ting - vaskebaljer, tallerkener, klær, frukt også videre. Rundt humishaen danser man til "bandilla" - som minner litt om russisk folkemusikk. Men det viktigste med feiringen er anarkiet som råder i gatene. Alle er fritt vilt for alle - det gjelder å grise hverandre mest mulig til med vann, maling, jord, motorolje, fiskeslo og det som verre er. På hvert gatehjørne er folk utstyrt med vannballonger og bøtter - og ingen slipper unna. Å være et lysere hode høyere enn alle andre er heller ingen måte å kamuflere seg på - og malingen jeg har i ørene og på ryggen virker ikke som den kommer til å forsvinne med det første.

Vi begynte forberedelsene på La Restinga på lørdag med å henge opp en kjempestor fugl laget i papp tvers over veien utenfor - og sette opp en humisha laget av resirkulerte materialer. Vi sperret av veien med benker - til stor protester fra motortaxisjåførene - og to gutter klatret opp på taket til nabohuset, mens en tredje fint bad om lov til å komme inn i huset over veien for å feste fuglen i balkongen deres. Resultatet ble veldig bra - nå gjelder det å krysse fingrene frem til onsdag, da vi får vite hvem som har vunnet prisen for beste bidrag til caranavalet.

I går var hoveddagen av feiringen, og etter å ha danset rundt humishaen i gaten til noen venner av oss, drog vi videre til en stor gatefest med "musica en vivo" og danset til langt utpå kvelden. På hver side av de som danset stod folk med bøtter og slanger og dusjet mengden regelmessig. Alle hadde hver sin "barro" - en klump som lignet på farget leire - og målet var å grise til flest mulig. Å grise til gringaer var visst enda mer gøy enn å grise til de fleste andre, så det gikk hardt utover oss. Jeg endte opp med svart maling i hele fjeset og håret, og ble plutselig et yndet fotomotiv. Feiringen høres kanskje ut som en typisk feiring for barn, men sjelden har jeg sett flere satte señoraer i fyr og flamme - etter to pils er de ikke akkurat beskjedne på dansegulvet. Klokka seks hogget man ned humiashen - og da gjaldt det å grave til seg noe av pynten. Etterpå fortsatte festen ut i de små morgentimer - og heldigvis er det et helt år til neste gang man må bli helt fiskeslo på.

Dessverre ble kameraet mitt stjålet på lørdag og alle bildene fra karnevalforberedelsene på La Restinga forsvant med det - men her følger noen bilder av hvordan resultatet ble, og fra feiringen på La Restinga.

Papegøyen

Humishaen av resirkulerte materialer - stammen er papp og toppen av flasker

Humisahen foran La Restinga. Krukka som palmen står i "låner" vi fra myndighetene, litt uvisst når vi skal levere den tilbake.

Lucerito

Bhen var hvit da dagen begynte

Eber. Bare Eber.

En gutt sitter på trappa utenfor huset sitt i Belen. Han har armer og bein, han har en katt, han liker å spille fotball og han liker å tegne. Gutten heter Eber. Bare Eber.

Eber finnes ikke i noen registre. Han har ikke noe etternavn. Ingen fødselsdato. Da vi skulle presentere oss selv og skrive opp når vi hadde bursdag, sa Eber enkelt at han kunne feire bursdag hver dag hvis han ville han. Eber er cirka åtte år gammel. Det kan være han er syv, eller så er han ti - det er det ingen som vet sikkert.

Eber har ingen rettigheter. Eber får ikke gå på skolen, selv om det er det han har mest lyst til i hele verden. Når de andre går på skolen, sitter Eber utenfor huset sitt. Han sitter utenfor huset sitt, og føler sola på kroppen. Han sitter utenfor huset sitt og tenker mange tanker - slike tanker som alle mennesker tenker. Fordi det er det han er, Eber. Et menneske, akkurat sånn som alle andre.

Men et menneske utenfor det som kalles samfunnet, og som er så livsviktig for menneskene. Samfunnet som består av lover og regler - papirer og nummer - titler og utmerkelser - adresser og koder. Uten papirer og nummer kan man ikke tilhøre samfunnet. Og da må man gjøre sånn som Eber. Vente på at vennene kommer hjem fra skolen. Lure på om man noen gang kan bli brannmann. Og feire bursdagen sin hver dag.

Fiesta!

Angelly

Akilles

Elisabeth

Vi er i gang! I dag var første skikkelig dag på jobb i Belen - og for å markere starten på et nytt år laget vi fiesta. Fiesta med alt som hører med - ballonger, serpentiner, musikk, piñata, leker, popcorn, refresco og dans. Makano, min nye favorittartist, ble spilt på fullt volum, sammen med Michael Jackson. Det er ikke mye engelsk de kan, men "I'm bad" og "thriller" sitter som spikret. Piñataen laget vi selv, og fylte den med konfetti, plastikkleker, drops og av alle ting - maizena. Har fremdeles ikke skjønt poenget med å bruke maizena, men det er visst en obligatorisk ingrediens for en vellykket piñata. Festen ble i hvert fall vellykket - og vi gleder oss masse til et nytt år med barna i Belen.

Lås opp porten!

Både i forrige uke og i dag har Anette og jeg sittet mye på kontoret her på La Restinga uten å ha så mye å gjøre. Jeg sliter fortsatt litt med språket, og da er det vanskelig å være med på planlegging og evaluering, hvilket er det det har gått i de siste dagene. Selv om vi ikke kunne bidra så mye på foreldremøtene i forrige uke, fikk vi være med og hilse på foreldrene til barna i "Crea Belen". Våre kjære kollegaer i prosjektet hadde laget en presentasjon av hvilke mål vi jobber mot og hvordan vi jobber for å nå disse målene. Det ble vist bilder og film fra fjordårets aktiviteter, og foreldrene hadde mulighet til å spørre om det de måtte lure på. Dessverre var det få foreldre som møtte opp. Den første kvelden var det bare 4 av 35 inviterte som kom.
I morgen begynner vi med gruppene våre i Belen, og det gleder jeg meg ordentlig til! Det blir herlig å se igjen barna og låse opp porten for dem!