Innlagt i Amazonas

Jeg har aldri i hele mitt liv vært innlagt på sykehus. Jeg har derimot tilbrakt mange smertefulle timer på "akutt"-poliklinikk med to forstuede albuer og et håndledd, men har aldri vært pasient. Så når man da først skal bli innlagt på sykehus er det vel like greit at det er i Amazonas?

Helt siden vi kom tilbake til Iquitos fra infield i Lima har jeg hatt perioder med smerter i magen - da snakker vi ikke menssmerter, men problemer med å stå oppreist. Jeg har derfor tilbrakt en del timer i senga, og har vært frem og tilbake hos legen. Legen fant ingenting galt, men for sikkerhetsskyld har jeg spist antibiotika i en uke, med beskjed om at det nok ikke var noe farlig.

Så, lørdag sist uke fikk jeg feber - og sov med ullgenser, stilongs, skjerf og ullsokker i 35 graders varme. Da feberen ikke gav seg til mandagen, drog vi på legevakten. Jeg ble innlagt på timen, på det som viste seg å være en adventistisk, privat klinikk. Jeg fikk mitt eget rom med både aire-condition og fjernsyn - to luksusartikler vi knapt har sett på et halvt år. Diagnosen var nyrebekkenbetennelse som ble kurert med intravenøs antibiotika - sjelden har jeg følt meg mer hjelpesløs som når man må trille rundt på et stativ uansett om man bare skal reise seg fra senga. Etter 5 dager med forferdelig mat og lange timer halvsovende foran fjernsynet, ble jeg endelig utskrevet - å, hvor skjønt å være frisk!

Men det koster å bli frisk i Peru. For å være innlagt i 5 dager betalte jeg til sammen cirka 4000 norske kroner - et beløp som er umulig å betale for den gjengse peruaner. For å få hjelp på de offentlige sykehusene må man fysisk stå i kø fra klokken 5 om morgenen, helst før - og du er utrolig heldig hvis du får hjelp samme dag. Det vanligste er at man får en avtale senere samme uke, eller neste uke. Eller ikke i det hele tatt, hvis den ene legen som er ansvarlig for din diagnose ikke er på jobb på grunn av ferie, permisjon, kurs eller noe annet svada - da er det ingen som kan hjelpe deg. Det skjedde med en venninne av oss. Hun satte et fiskeben i halsen, men på de to offentlige sykehusene som er i Iquitos var det ingen halsspesialister på jobb. Løsningen? Hun fikk lokalbedøvelse, og nå har mest sannsynlig fiskebeinet gått i oppløsning.

Uansett hvor mye vi vil klage på "Helse-Norge" som det heter i VG, så skal vi være glade for at det finnes noe som kan kalles et helsesystem. Det tilsvarende systemet i Peru er ødelagt av kapitalen - og den som ikke kan betale kan ikke få hjelp - det sier seg selv.