"Creo en ti" - Jeg tror på deg

Hver dag blir barna i Crea Belen og ungdommene på La Restinga huset minnet på at det er noen som tror på dem. Dårlig økonomi, vanskelige boforhold og sviktende foreldreomsorg, gjør veien lang og vanskelig å gå for mange små, men slettes ikke umulig. Anette og jeg jobber med å formidle dette budskapet. Uken begynner med at vi møter på La Restinga klokken halv ni mandag morgen, og drar så til Belen for å være sammen med en gruppe ungdommer i alderen 13-16 år. Frem til nå har temaet vært identitet, og vi har vi blant annet laget gipsmasker, stamtrær, dekorert speil og tegnet ansikter. Klokken 12 begynner skolen for ungdommene, og vi andre drar tibake til La Restinga huset for å spise lunsj. Vanligvis er vi 4 voksne som arbeider med én gruppe. Resten av dagen tilbringer vi på La Restinga. Først er vi med på det ukentlige møtet med psykologene som La Restinga samarbeider med, og deretter jobber vi med å planlegge uken og gjøre klart materiale til de ulike aktivitetene. Tirsdager og torsdager er vi med på seksualundervisning og Capoeiraklasser sammen med 8 gutter i Belen, mens vi på onsdager og fredager er sammen med de minste barna, i alderen 6-12 år. Her er Anette og jeg plassert i hver vår gruppe, bestående av alt fra 10-25 barn. Én dag i uken ser vi på film, mens vi den andre dagen har leker, tegner, danser og spiller teater.
Foreløpig gjør språket det litt vanskelig å få med seg alt som blir sagt og gjort. Heldigvis har både Anette og jeg nok av klemmer og smil å dele ut, og vi har med det skaffet oss mange gode venner. Jeg synes det er enklere å snakke med barn enn med voksne, for de er så flinke til å bruke kroppsspråk og enkle ord til å forklare hva de mener. I går satt jeg og snakket med en av guttene fra mandagsgruppen vår, om hva vi har lyst til å studere seinere. Jeg sa jeg gjerne ville studere medisin, mens han kunne tenke seg å studere språk. "Jeg vil lære meg alle språk i hele verden. Neida, men jeg har en drøm om å bo i USA, Spania og Norge en eller annen gang, og lære meg engelsk og norsk. Tror du det er mulig? Tror du det er mulig for meg?", spurte han. Med slagordet til La Restinga i bakhodet svarte jeg ærlig at jeg tror han kan få det til. Så lenge man ser mennesket og ikke bare forholdene rundt, så er er det ikke vanskelig å tro på noen!

Sjekketriks peruvian style

Å lese humoristiske tekster er morsomt. Derfor tenkte Anette og jeg at før eller siden måtte vi skrive et blogginnlegg med tittel "sjekketriks peruvian style". I omtrent 4 uker klarte vi å le av kysselyder, tuting, blinking med lys og diverse replikker på engelsk og spansk, og gå videre med hodene hevet. Det får vi ikke til lenger. Som lyshudet og blond får man oppmerksomhet uansett hvor man snur seg. Å gå en tur ute i flatt terreng er energikrevende til tusen, ettersom man blir så utrolig bevisst på sin egen eksistens. Det er alltid spennende å se seg om når man kommer til nye steder, men når jeg går alene i gatene her tar jeg meg selv i at jeg ser mest ned i asfalten. Hvor skal jeg ellers feste blikket mitt?
Jeg diskuterte den såkalte "machokulturen" med to gutter på jobb i går. Jeg prøvde å forklare dem hvor slitsomt det er alltid å ha noens øyne rettet mot seg, få slengt kommentarer som "one night only", "lady baby" og "oh my goooooood", og å bli filmet eller tatt bilde av helt uten videre, men at jeg prøver å si til meg selv at det er en del av kulturen og at det ikke vondt ment. Dette var de helt uenige i. De sa at det ikke er en del av kulturen, men at samtlige har dårlige intensjoner. Det er tydelig at de ikke vet hvordan det er å være blond i Peru! Jeg tviler sterkt på at ALLE de ca 50 stk som ytrer sin begeistring idet de kjører forbi Anette og meg hver dag, har forhåpninger eller baktanker med kommentarene de slenger ut i forbifarten. Men jeg skjønner virkelig ikke hensikten med det. Jo mer oppmerksomhet vi får, dess mer interessant blir asfalten. Og jeg har egentlig aldri interessert meg for veier.

Vi er i Amazonas!

Etter litt startproblemer med det tekniske her i Iquitos, er det endelig tid for å la verdensveven vite at vi er i Amazonas! Strengt tatt har vi altså vært her i en uke - og for en uke. Det første vi gjorde etter å ha satt tingene våre i leiligheten, etter å ha blitt hentet på flyplassen, var å dra og spise. Om vi ville spise fisk fra Amazonas? Självklart. At fisken var helgrillet med hud og hår og at det gikk skilpadder rundt inne på restauranten, var ikke tatt med i beregningen, men sånn er jungellivet. Den første dagen fikk vi også oppleve troperegnet, varmt styrtregn som kommer og går. Foreløpig er vi fremdeles i den delen av avklimatiseringsprosessen at vi setter pris på den litt mildere temperaturen som blir etter de kraftige regnskyllene, mens folk her i byen fort forsvinner innendørs når de mørke skyene melder seg. Som Vesna sier "jeg føler meg mer hjemme når det regner".

Hjemme føler vi oss i hvert fall på "La Restinga", arbeidsplassen vår for de neste seks månedene. La Restinga er det lokale ordet for det stedet det er trygt for dyr og mennesker å være når elven overgår sine bredder, og "La Restinga" fungerer som et slags ungdomshus. Her er det aktivitet fra morgen til kveld, med alt fra dans, maling, teater, tekstilarbeid, Capoeira - yndlingssporten i Sør-Amerika - en blanding av kampsport og dans, film, musikk, kurs og undervisning om helse, seksualitet, relasjoner, sikkerhet, rettigheter og så videre. Visjonen er at ødelagte hjerter blir sydd sammen igjen - gjennom å mestre ulike oppgaver og få fornyet selvtillit.

Jeg og Vesna skal jobbe mest med et prosjekt som retter seg spesielt mot den fattigste bydelen i Iquitos, Belen, som nok kan karakteriseres som et slumstrøk. Prosjektet, "Crea Belen", foregår i ulike lokaler Belen, og de som deltar bor her. Temaene som blir tatt opp er mye de samme som jeg har nevnt før - nå i oktober og november er det identitet og seksualitet som er aktuelle. Foreløpig er det ikke så mye vi føler vi klarer å bidra med, ettersom de som er fem år gamle kan mer spansk enn oss, men den viktigste oppgaven er å være en person som barna og ungdommene kan stole på og være venn med. Håpet er at vi etter hvert skal ha litt opplegg på egenhånd, og at vi klarer å føre en litt mer interessant samtale enn "jeg heter Anette, ja kall meg Annetsa" - men alt til sin tid. Akkurat nå er vi bare utrolig glade for at vi var så heldige å bli plassert i Iquitos og vi gleder oss masse til å bo og arbeide her fremover.

                                                                     Flytende hus

                                                                        På jungeltur

                                                                    Belén