1. desember - ett år etter

Vi skrev aldri noe avslutningsinnlegg på bloggen vår - til det ble avskjeden for brå. I dag er det 1. desember, og det er nøyaktig ett år siden jeg og Vesna lå i hver vår klamme seng i Callao, cuadra seis, og fant ut at vi ikke egentlig kunne teksten på noen julesanger, og at de vi faktisk kunne kun handlet om Jesus - en person vi begge hadde fått et anstrengt forhold til etter seks uker på internatskole.

Det er nøyaktig ett år siden to norske, ustemte jentestemmer kunne høres i Iquitos - to stemmer som etter hvert ble mer og mer samstemte i rop om hjelp, rop for de fattige som verden har unnlatt å se, rop som ble ropene til de tusener på tusener av stemmeløse som hver dag knebles av sin egen maktesløshet og ufrihet. Jeg trodde jeg begravde den røde fanen da jeg møtte fornuften på videregående, men jeg ser nå at det er på tide å heise den igjen, og la den røde fargen minne oss om kampene undertrykte har kjempet gjennom tidene. For at de fattige noen gang skal bli hørt, må det dessverre en revolusjon til - la oss håpe at det røde ikke blir et symbol for spilt blod, men for kjærlighet - for som jeg lærte på internatskole "størst blant dem er kjærligheten".

Den første desember, ett år etter at vi pyntet leiligheten med girlandere vi kjøpte av en omreisende selger og spiste brente mandler som mamma hadde sendt hjemmefra, er jeg tilbake i det kalde nord, og snøen som vi så på bilder i fjor ligger rett utenfor vinduet. Det er ikke kjekt å være tilbake. Det er ikke her jeg vil være. Mang en kveld har jeg grått bitre tårer over bildet av verdens fineste ungdommer som står på nattbordet mitt. Ungdommer som ikke har noen opplagte utsikter i livet, men ungdommer som allikevel har så mye annet. Jeg vet ikke alltid om jeg gråter mest for deres skyld eller min egen. Som en annen venninne av meg som også reiste for Strømmestiftelsen sa det "jeg våkner opp med dårlig samvittighet hver dag". Og det tar på.

Den siste måneden har jeg allikevel forstått at jeg nå skal være i Norge, nærmere bestemt Oslo. Adamstuen er ikke bare en ny stopp på veien mot noe annet, det er faktisk mitt nye hjem. Jeg har begynt å sette pris på dem jeg studerer sammen med, og jeg klarer å handle på Oslo City uten å få anfall av tanken på alle tingene som ingen trenger. Jeg ser frem til å feire jul med familien, og nyttår med gode venner.

Men hadde jeg hatt muligheten, hadde jeg spolt tilbake til da Vesna spurte om jeg ville synge julesanger sammen med henne - og satt på "play" der for å la det gå et nytt år.

Gracias Vesnita por eso tiempo lindo que pasabamos juntas. Te quiero amiguita mia.