onsdag 17. februar 2010

Smil

Siden vi kom til Iquitos i slutten av oktober, har mange ting forandret seg. Elvene har blitt større, menneskene i Belén har flyttet fra 1.til 2.plan i husene sine ettersom vannet allerede oversvømmer noen av gatene, La Restinga har ingen penger og har derfor måttet kutte ned på tilbudet til ungdommene, barna i Belén har sommerferie og masse dødtid, yucaen (potetlignede grønnsak) er på sitt beste og noen av ungdommene/barna i gruppene våre i Belén har blitt byttet ut med nye deltakere. Jeg lurer på hvordan jeg har forandret meg. For ett år siden satt jeg fjorten timer hver søndag og leste til prøver. Den femtende timen brukte jeg på søknaden min til Act Now, og drømte om dette året som jeg kanskje skulle være så heldig å få oppleve.

Å bo i en kultur helt forskjellig fra din egen i 7 måneder er ikke lett. Jeg hadde forventet at jeg skulle lære meg spansk på 3 måneder og at jeg ikke kom til å lengte så veldig hjem. Etter nesten 5 måneder sliter jeg fortsatt med språket og må vanligvis spørre opp igjen 2-3 ganger før jeg enten skjønner hva som blir sagt eller nikker og sier ”si” fordi jeg ikke tør å spørre flere ganger. Uten å forstå språket føler man seg utrolig ekskludert, og jeg tror at dette er noe av grunnen til at jeg har lengtet hjem hver dag siden jeg kom til Peru. Klumpen i halsen dukker fortsatt opp når jeg får meldinger fra mamma, og vil nok gjøre det helt frem til jeg står omfavnet i hennes armer på Flesland 29.april. Allikevel har jeg aldri villet dra hjem. Jeg ville aldri ha vært denne erfaringen foruten. Fra første dag har Anette og jeg følt oss som en del av den store familien som holder til på La Restinga. Etter mye lek og moro, dype samtaler og mindre dype samtaler med deltakerne i Crea Belén, har også de tatt opp mye plass i hjertene våre. Det å bli glad i noen er skremmende. Ettersom vi blir bedre kjent med barna og ungdommene i Belén, blir det kjekkere å være sammen med dem, men også vanskeligere å klemme dem farvel når timene er slutt. Når jeg ser dem vet jeg at de er trygge, men etter at de har løpt ut av døren har vi ikke lenger kontroll på hva de gjør på, med hvem. Noen har fulle foreldre som møter dem hjemme, noen mangler foreldre. Enkelte opplever å bli seksuelt misbrukt, andre blir slått. Før var disse ”noen” helt ukjente for meg. Nå har disse ”noen” et navn, et ansikt og en fremtid. Jeg innser at resten av livet mitt kommer ordet ”fattigdom” til å vekke svært sterke følelser. Det kommer til å minne meg om en jente med verdens vakreste hår, som hver dag etter skolen kommer hjem til en beruset far. Det kommer til å minne meg om to triste øyne som ikke fant moren sin på juleavslutningen og en 6 år gammel gutt som selger kjeks på et gatehjørne i sektor 5 mens han skulle ha vært på skolen. Jeg kommer til å tenke på blåmerker og sår på tynne armer, som ikke skyldes sykling på tre hjul eller for store joggesko. Men når jeg ser for meg ansiktene til disse 4 vidunderlige menneskene, ser jeg dem smile. Jeg må tro at smilene som møter meg i Belén er smil som vil ta ansvar for sine egne liv. Disse smilene har hjulpet og forandret meg på en måte jeg ikke klarer å sette ord på. Jeg ønsker å bruke denne lærdommen til å bekjempe fattigdom for at flere skal kunne leve verdige liv. Det er rart hvor mye håp og kraft som gjemmer seg i ett smil. Derfor smiler jeg tilbake, selv når jeg gråter inni meg.



6 kommentarer:

  1. Vesna, så utrolig bra innlegg! Nyt alle dager du har igjen- til tross for hjemlengsel og språkvansker.. Mye kan skje på 2 måneder:)

    SvarSlett
  2. Takk Thea, det skal jeg virkelig gjøre! <3

    SvarSlett
  3. Steike Vesna. Bra skrevet ass!! Greit om jeg legger det ut på hald.no?

    SvarSlett
  4. Ida og jeg sitter her med taarer i oynene. Utrolig fint innlegg. Vi savner deg
    Klem fra Amalie

    SvarSlett
  5. to tomler for deg og dette innlegget!

    SvarSlett