Å leve for livet

Jeg har aldri vært så nøye med livsmotto, slagord og sånn - mest fordi jeg aldri klarer å huske noen. Jeg har prøvd meg til tider, men når jeg etter en uke har mistet lappen jeg skrev det ned på, har jeg heller funnet et nytt - som varer nøyaktig like lenge som det forrige. Men nå har jeg fått et som jeg kommer til å huske lenge.

Det styrtregnet i Belen, og alle barna jeg hadde lekt "kiwi" med - en lek som går ut på å sprette bruskorker ut av en sirkel - var i full gang med å vaske seg i vannet som rant fra takene. Noen tok vaskingen helt ut og la seg langflate ned i grøftene på siden av veien. Vasking og vasking - de ble i hvert fall våte. Jeg plasserte meg selv trygt under et tørt fremspring, under høylytte protester fra barna og med spørsmålet om når jeg hadde tenkt å dusje meg kanskje? Under det samme fremspringet satt en gutt som het Alfons. Som de fleste andre gutter og menn i dette landet spurte han hvor jeg var fra og om jeg hadde "mi compromiso" - min forpliktelse, altså en kjæreste/forlovede. Neste spørsmål var hvor mange barn jeg hadde - og et litt forbauset uttrykk når jeg fortalte at jeg var nitten og ikke hadde tenkt noe særlig på barn helt ennå. Alfons selv er seksten år og går siste året av den obligatoriske grunnskolen. Han vil veldig gjerne studere, å bli advokat er drømmen - men som for alle andre i Iquitos avhenger drømmen av pengene. Videre spurte Alfons om noe som jeg ikke har opplevd å bli spurt så ofte om i Iquitos, nemlig om jeg var religiøs. Jeg svarte som sant er, at nei, det er jeg ikke. Alfons så litt overrasket ut - men utbrøt "da lever du for livet" - og så godt har ingen presisert det før.

"Å leve for livet" innebærer for meg å gjøre det livet man lever til et liv man vil leve - og leve det fullt ut. Kun sånn kan man leve for livet - for det er nå tross alt derfor vi alle lever - fordi vi har liv.

Jeg spurte Alfons hvordan livet i Belen er, og han svarte et diplomatisk "mas o menos" - mer eller mindre. Det var et greit liv til tider, men når han ble advokat ville han nok heller bo en annen plass. Alfons kikket ut på regnet og bemerket at det begynte å gi seg - og sa at han gjerne ville få skylt av seg litt før det sluttet. Han takket for en hyggelig samtale og gikk bort til de andre som stod under vannet som rant fra taket.

Jeg håper at Alfons en dag gjør det han vil med livet sitt - at han blir advokat og får sjansen til å bo en annen plass enn i Belen. Men jeg håper også at Alfons nå lever for det livet han har, og gjør det beste ut av det. Og ut i fra gliset når han stakk hodet innunder vannstrålen og sprutet på de andre - tror jeg at det er akkurat det han gjør.

Mitt liv i kloster

 

Jeg har fått mye åndelig påfyll (som mamma ville kalt det) dette året - kanskje mer åndelig påfyll enn noen gang før. Oppholdet i Mandal som én av fire ikke-kristne står for mye av dette påfyllet - men det begynner å bli en stund siden. Heldigvis fikk vi sjansen til nytt påfyll under infield i Lima - da vi skulle bo i et kloster. En tanke som virket ganske avskrekkende, men dessverre var ikke klosterlivet så ille som jeg hadde håpet - det hadde vært morsommere å kunne fortalt om nonner og munker som snek rundt i skyggene - sminkeforbud og midnattsmesse - men nei.

Derimot tilbrakte vi fem fine dager sammen med alle de andre som arbeider i Peru og Bolivia, og Harald og Eirik fra Norge. Harald er koordinator for "Act-Now" og Eirik er årets ettåring på Hald. Vi hadde en del oppgaver der vi skulle tenke over månedene som har gått - og bli litt mer bevisste på månedene som kommer. Det var gøy å treffe alle igjen og interessant å utveksle erfaringer. Alle har hatt tøffe tider og alle kunne fortelle om noe de var frustrerte over - samtidig som vi alle kunne trekke frem personer og opplevelser som virkelig får oss til å føle at vi betyr noe og at det vi gjør betyr en forskjell.

Et aspekt som var litt spesielt ved å bo i kloster var at vi hadde innetid. Bare det å ha innetid virker avskrekkende på meg - og i tillegg var den fastsatt til klokka ti. Ja, en time etter klokka ni måtte vi være trygt forvart bak klostermurene. Men egentlig var det ikke så farlig. Vi fikk sett diverse filmer som Harald hadde tatt med seg, spist norskt smågodt og melkesjokolade - og fikk hatt noen lange samtaler om krig og fred og sånn. På torsdagen drog vi for å surfe hos yndlingsinstruktøren vår - en heller gammel mann som snakker om "rotation, alimation, intepretation" - uten at hverken han eller noen andre vet hva han mener, men det er ikke så farlig.

Nå er vi tilbake der vi hører hjemme i Peru - i Iquitos. Vi merker varmen ganske mye mer nå enn før vi reiste, men vi håper vi vender oss fort til den igjen. Arbeidet i Belen begynner neste uke, denne uka er det informasjonsmøter for foreldrene som står for tur. Mye av arbeidet i Belen handler om å forebygge seksuelt misbruk - 7 av 10 barn i Belen opplever minst ett tilfelle av seksuelt misbruk før fylte 15 år - et tall som er ekstremt høyt. Mange i Belen har et litt ignorant forhold til dette, og har lite kunnskap om situasjonen. Målet med informasjonsmøtene er å opplyse mer om dette arbeidet - men det er ikke alltid like lett. På det første møtet kom det fire av tretti foreldre - de fire foreldrene som alltid kommer.

I går hadde vi innvielse av en "trapa sueños" på La Restinga - en drømmefanger. Drømmefangeren skal gjøre at alle som er på La Restinga skal føle seg bra mens de er der - alle vonde tanker og følelser fanges av drømmefangeren og forsvinner.

Problemer med bildeteksten til dette bildet, derfor får det bli oppå. Fra v. Siril og Kathrine som jobber i Huaycan, Lima, og Ingvild som jobber i Bolivia. 

Harald

Blinkskudd kalles dette. Bildet nekter å stå i midten, så det får bare stå til venstre, beklager det lite estetiske med denne løsningen.

Utenfor "Panchita" - fra v. Eirik, Camilla, Johnney og meg

Klosteret

Vår venn - han Jesus

Drømmefangeren

Fornying av visum og ferie

Etter ca 90 dager i Peru, var det på tide å fornye turistvisumet vårt. I denne anledning dro Camilla, Anette og jeg til La Paz, Bolivia. Vi hadde uansett tenkt oss til hit for å besøke Ingvild og John Fredrik som jobber på Alalay, et barnehjem for tidligere gatebarn og andre vanskeligstilte unge. Vi ankom La Paz seint på kvelden. Det var få mennesker på flyplassen og alt virket litt dødt. Etter ca 5 min i taxi fikk vi se La Paz ovenifra. For en utsikt, og for et vakkert syn! La Paz er en utrolig stilig by. Med sine 3600 moh, er den verdens mest høytliggende hovedstad. Den har nydelige fjell som omkrinser byen, og sammen med den friske luften minte dette meg litt om min egen by mellom de 7 fjell.

Turens høydepunkt var å besøke Alalay. Det var godt å se igjen Ingvild og John Fredrik, og de ga oss en omvisning på Aldeas Alalay. Dere kan lese mer om Alalay på Ingvild og John Fredrik sine blogger: www.ingvildibolivia.wordpress.com og www.joffeibolivia.blogspot.com

Siste dagen i La Paz gikk med til å sykle den berømte dødsveien. Turen begynte på 4760 moh, og den første delen foregikk på asfaltert bilvei. ”Sorry, men jeg skjønner ikke hvordan noen kan ha klart og dødd på denne strekningen”, sa Camilla i pausen. Sykkelturen viste seg å bli skumlere da vi begynte på grusveien.

Tidlig om morningen forlot vi La Paz, med retning Lima. For å spare penger på flybilletter overnattet vi en natt på Tierra de Niños kontoret (hvor Camilla jobber og bor). Her ventet etterlengtede juleartikler på oss. Knuste/seige pepperkaker, smeltet (og siden størknet) melkesjokolade, julekort fra familie og venner, samt Tre Nøtter til Askepott varmet hjertene våre.

Dagen etter dro vi til Cusco. Vi bodde på Amaru, et lite og koselig hostell sentralt i byen. Vi fikk med oss fine gater, stemningsfylte kafeer og selvfølgelig Machu Picchu. Anette fikk også med seg Plaza de Armas og markedet i sentrum. Denne tiden tilbrakte Camilla og jeg på rommet og sang for full hals til Mamma Mia. Det var helt utrolig kaldt på rommet vårt, men vi som er vandt til varmen i Iquitos syntes det var fantastisk endelig å få kjenne på følelsen av å ha lyst på god varm kaffe!

Jeg har mistet kameraledningen min, så bilder fra Cusco kommer senere. Fra nå av SKAL bloggen oppdateres oftere, så heng med!

Cholita i trafikken

Fotballstadion og masse hus og fjell

Tre glade turister

Random girls

På vei til Alalay

Madrasser til lufting/tørk på Alalay

Ingvild sammen med de eldste jentene

Bussturen hjem. Camilla var trøtt...

..selv om vi hadde en kul bussjåfør

Det var skumlere enn det ser ut

Jul i jungelen

Lille julaften stod Anette og jeg opp tidlig for å hente Camilla, vår kjære venninne som jobber i Lima, på flyplassen. Hun har feiret jul og nyttår sammen med oss i Iquitos. For å få en liten smak av norsk jul, var planen at Camilla skulle ta med diverse norske juletradisjoner som mamma hadde sendt med foreldrene til Henriette (Camilla sin partner på Tierra de Niños). MEN, uvær i Madrid gjorde at Camilla måtte dra uten Reisen til julestjernen og Tre nøtter til Askepott. Dette satte ingen stopper for en bra julaften. På formiddagen fikk vi besøk av Glendy, som spiste grøt sammen med oss og nynnet til norske julesanger. Deretter ble vi med henne hjem og fikk levert gaven til Leo og ønsket god jul til kjente vi traff på på veien. På kvelden dro vi hjem til Willy, en arbeidskollega på La Restinga. Han intviterte oss til å spise sammen med ham, moren, tanten og to søskenbarn. Vi brukte litt lang tid på å gjøre oss klar, men selv om vi kom 1,5 time for seint, var vi allikevel 1 time for tidlig. Herlig. OG, det viste seg at det kom flere gjester. Vi lagde plass til så mange som mulig rundt bordet, og koste oss med kylling, ris i ulike varianter og blandinger, en søtlig salat, paneton og varm sjokolade. Mette og gode dro vi på byn sammen med Glendy, Keylita og noen venninner av dem, og danset salsa og combia til solen stod opp. Da dro vi hjem og la oss.

Juletreet vårt

Glendy på julebesøk

Blide jenter

Keylita og meg

I motoen