Vi er i Amazonas!

Etter litt startproblemer med det tekniske her i Iquitos, er det endelig tid for å la verdensveven vite at vi er i Amazonas! Strengt tatt har vi altså vært her i en uke - og for en uke. Det første vi gjorde etter å ha satt tingene våre i leiligheten, etter å ha blitt hentet på flyplassen, var å dra og spise. Om vi ville spise fisk fra Amazonas? Självklart. At fisken var helgrillet med hud og hår og at det gikk skilpadder rundt inne på restauranten, var ikke tatt med i beregningen, men sånn er jungellivet. Den første dagen fikk vi også oppleve troperegnet, varmt styrtregn som kommer og går. Foreløpig er vi fremdeles i den delen av avklimatiseringsprosessen at vi setter pris på den litt mildere temperaturen som blir etter de kraftige regnskyllene, mens folk her i byen fort forsvinner innendørs når de mørke skyene melder seg. Som Vesna sier "jeg føler meg mer hjemme når det regner".

Hjemme føler vi oss i hvert fall på "La Restinga", arbeidsplassen vår for de neste seks månedene. La Restinga er det lokale ordet for det stedet det er trygt for dyr og mennesker å være når elven overgår sine bredder, og "La Restinga" fungerer som et slags ungdomshus. Her er det aktivitet fra morgen til kveld, med alt fra dans, maling, teater, tekstilarbeid, Capoeira - yndlingssporten i Sør-Amerika - en blanding av kampsport og dans, film, musikk, kurs og undervisning om helse, seksualitet, relasjoner, sikkerhet, rettigheter og så videre. Visjonen er at ødelagte hjerter blir sydd sammen igjen - gjennom å mestre ulike oppgaver og få fornyet selvtillit.

Jeg og Vesna skal jobbe mest med et prosjekt som retter seg spesielt mot den fattigste bydelen i Iquitos, Belen, som nok kan karakteriseres som et slumstrøk. Prosjektet, "Crea Belen", foregår i ulike lokaler Belen, og de som deltar bor her. Temaene som blir tatt opp er mye de samme som jeg har nevnt før - nå i oktober og november er det identitet og seksualitet som er aktuelle. Foreløpig er det ikke så mye vi føler vi klarer å bidra med, ettersom de som er fem år gamle kan mer spansk enn oss, men den viktigste oppgaven er å være en person som barna og ungdommene kan stole på og være venn med. Håpet er at vi etter hvert skal ha litt opplegg på egenhånd, og at vi klarer å føre en litt mer interessant samtale enn "jeg heter Anette, ja kall meg Annetsa" - men alt til sin tid. Akkurat nå er vi bare utrolig glade for at vi var så heldige å bli plassert i Iquitos og vi gleder oss masse til å bo og arbeide her fremover.

                                                                     Flytende hus

                                                                        På jungeltur

                                                                    Belén