1. desember - ett år etter

Vi skrev aldri noe avslutningsinnlegg på bloggen vår - til det ble avskjeden for brå. I dag er det 1. desember, og det er nøyaktig ett år siden jeg og Vesna lå i hver vår klamme seng i Callao, cuadra seis, og fant ut at vi ikke egentlig kunne teksten på noen julesanger, og at de vi faktisk kunne kun handlet om Jesus - en person vi begge hadde fått et anstrengt forhold til etter seks uker på internatskole.

Det er nøyaktig ett år siden to norske, ustemte jentestemmer kunne høres i Iquitos - to stemmer som etter hvert ble mer og mer samstemte i rop om hjelp, rop for de fattige som verden har unnlatt å se, rop som ble ropene til de tusener på tusener av stemmeløse som hver dag knebles av sin egen maktesløshet og ufrihet. Jeg trodde jeg begravde den røde fanen da jeg møtte fornuften på videregående, men jeg ser nå at det er på tide å heise den igjen, og la den røde fargen minne oss om kampene undertrykte har kjempet gjennom tidene. For at de fattige noen gang skal bli hørt, må det dessverre en revolusjon til - la oss håpe at det røde ikke blir et symbol for spilt blod, men for kjærlighet - for som jeg lærte på internatskole "størst blant dem er kjærligheten".

Den første desember, ett år etter at vi pyntet leiligheten med girlandere vi kjøpte av en omreisende selger og spiste brente mandler som mamma hadde sendt hjemmefra, er jeg tilbake i det kalde nord, og snøen som vi så på bilder i fjor ligger rett utenfor vinduet. Det er ikke kjekt å være tilbake. Det er ikke her jeg vil være. Mang en kveld har jeg grått bitre tårer over bildet av verdens fineste ungdommer som står på nattbordet mitt. Ungdommer som ikke har noen opplagte utsikter i livet, men ungdommer som allikevel har så mye annet. Jeg vet ikke alltid om jeg gråter mest for deres skyld eller min egen. Som en annen venninne av meg som også reiste for Strømmestiftelsen sa det "jeg våkner opp med dårlig samvittighet hver dag". Og det tar på.

Den siste måneden har jeg allikevel forstått at jeg nå skal være i Norge, nærmere bestemt Oslo. Adamstuen er ikke bare en ny stopp på veien mot noe annet, det er faktisk mitt nye hjem. Jeg har begynt å sette pris på dem jeg studerer sammen med, og jeg klarer å handle på Oslo City uten å få anfall av tanken på alle tingene som ingen trenger. Jeg ser frem til å feire jul med familien, og nyttår med gode venner.

Men hadde jeg hatt muligheten, hadde jeg spolt tilbake til da Vesna spurte om jeg ville synge julesanger sammen med henne - og satt på "play" der for å la det gå et nytt år.

Gracias Vesnita por eso tiempo lindo que pasabamos juntas. Te quiero amiguita mia.

Gjestebloggere! Påske i Peru

Takk for flott opphold.
Vegard oppsummerte Peruturen: Langt, varmt og interessant.
Oppholdet i Iquitos gav oss masse ulike inntrykk av alle typer.
Besøk på La Restinga med hjertelig og raus velkomst fra alle sammen. Kyssing og klemming som om vi var gamle kjente allerede.
Være med Vesna og Anette på jobb blant ungdommene og barna i Belen.  Busstur med full buss fra Encanto de la Laguna der bussjåføren ble stoppet For promillekontroll og vi ventet og ventet i 35 graders varme mens vi håpet at han ikke hadde tatt seg en tår over tørsten.

Improvisert båttur på Amazonas med fuskende påhengsmotor og nesten tom bensinkanne.
Fint overblikk over Belen fra sjøsiden. Nybyggingen av flytende boliger er kontinuerlig. Der ytterst som vannet er
ganske reint og ungene svømmer fra kompis til kompis, og sitter og tørker seg i sola og ser utover Amazonas, så ser livet i flytende hjem ganske idyllisk ut... Bare 5 minutter unna ligger en flytende luksusrestaurant med italiensk rødvin og servitører i dress. Prisen på en middag er tilsvarer et månedsbudsjett for en fra Belen.

De hårreisende motortaxiturer der det er om å gjøre å komme først ut av alle lyskryss og nåde den som nøler et millisekund der. Vikeplikt er for pyser uten baller. Markedet i Belen med stanken, gribbene, hundene, kattene, søppelet. Ulovlig fanga apekatter og tapirunger, skilpadder med hode og ben surret fast til en pinne ventende på å bli kokt. Avhogde alligatorhaler, involler fra alle slags dyr på åpne bord i 35 graders varme. Og en baby som lå og sov midt på bordet sammen med katten.

Busstur sammen med de minste ungene fra Belen og opp til kunstutstilling i sentrum. Paula fra Belen som stiller i hvite tennissko og hvite sokker med fine frynser på når hun skal avgårde på busstur. På spørsmål om hvordan hun klarer å holde skoene så fine og hvite når gatene bare er gjørme så sier hun: "Jeg bare vasker dem ofte". Ikke verre enn det. Og lille Katherin som kom forsiktig bort og stilte seg ved siden av meg og pekte med en liten pekefinger på et butikkskilt på andre siden av gaten og hvisket butikknavnet med så lav stemme at det nesten ikke var til å høre: "BATA". Stoltheten over å ha lært å lese overvant skyheten overfor oss fremmede.

Amerikaneren som hadde vært på jaguarjakt lenger oppe i floden for 20 år siden og som hadde kommet forbi Iquitos på en flåte og blitt værende der siden. Kanadierne som jobbet for Talisman og ventet på sjøflyet som
skulle ta dem 300 km videre inn til oljefeltet. Den gamle skjønnheten i byen med gummibaronenes palass langs strandpromenaden med avskalla italienske flisefasader med utsikt utover floden der båtene som brakte
gummien og inntektene kom inn fra områdene rundt. Inntektskildene som tillot ekstravagante ideer som prefabrikerte jernhus import fra Eiffels verksted i Paris. Boblen brast etter bare 30 år og dermed har byen endt som en slags torneroseby der forfallet smått om senn fjerner den originale skjønnheten.

Inntrykkene våre fra Iquitos og Peru  er mange og forskjellige. Vi tar dem med oss
videre i livet og håper at slike inntrykk er med og gir oss videre perspektiver enn
å klage over bompengesatser og literprisen på bensin når vi er tilbake i "Verdens
rikeste land"

 Mvh
Vegard, Wenche og Magne Walland fra Stavanger

Slik spiser man fisk i Amazonas

Tre vegger er nok

Gårdsplass i Belen

Her slutter veien

Paula med sine hvite sko

Slummens Venezia

Endelig har stillheten senket seg over Belen - en etterlengtet stillhet. Det er få plasser jeg har besøkt der det er så mye støy som i Iquitos. Motortaxiene, som det finnes cirka 20 0000 av i Iquitos, bråker noe helt hinsides, særlig fordi sjåførene stikker hull på eksosrørene - i den tro at det får dem til å kjøre fortere. 

Så stillheten i Belen stiger i takt med vannet. Markedsplassen er stengt for trafikk ettersom selgerne stadig må flytte lengre opp, og der vi før tok motortaxi for å komme oss til lokalene, må vi nå reise med kano. Jeg har gledet meg til å bruke kano for å komme meg på jobb siden jeg fikk vite at jeg skulle jobbe i Belen, men jeg må innrømme at bare det at muligheten for jeg kan falle uti vannet er der, gir meg frysninger på ryggen. Jeg har aldri sett så skittent vann som i Belen. Gatene som var dekket med søppel er nå oversvømt, og søppelet forsvinner ikke ut på elven, men samler seg rundt husene. All kloakken fra husene går rett ut i vannet - og på tirsdag var vi så heldige å padle forbi et oppblåst hundekadaver som ble spist av en gribb. Altså - tanken på å falle uti får det til å gå kaldt nedover ryggen min - selv om gradestokken viser 35 grader.

Allikevel er det på en bisarr måte veldig vakkert i Belen når elven stiger. Sola skinner i vannet, og det reflekterte sollyset kommer opp gjennom gulvene i husene og lager nydelige mønstre i taket. Trafikken glir stille forbi - kanoer lastet med banan og yuka, ungdommer som skal på skolen, gamle menn som fisker med dupp og store båter med hengekøyer i alle mulige farger som setter kursen mot landsbyene som ligger langs elvebredden. Gledeshyl fra barna som bader fra husene eller spiller vannfotball fyller luften - og endelig kan man høre menneskene som bor i Belen, og ikke bare støyen fra motortaxiene.

Plattan i mattan - familien Walland i tropene!

Familien Walland foran La Restinga

Besøket av familen begynte kanskje verst mulig med en telefonsamtale på lørdagskvelden som ble innledet med "flyet vårt er kansellert" - et spent ungpike hjerte falt ti etasjer - men steg fortløpende da beskjeden videre var "..så vi kommer tidligere enn planlagt". Men den gang ei. Star Peru, som er det største drittselskapet jeg har vært borte i noensinne, hadde et fly med en ødelagt vinge, så når flyet mellomlandet i Pucalpa - kom det seg ikke opp igjen - og familien måtte pent vente i syv timer på mekaniker og ekstradeler fra Lima. I Iquitos hadde jeg og Vesna sagt nei takk til en tur til Quistococha - en dyrepark/botanisk hage/kunstig lagune - med gjengen fra La Restinga, for å kunne møte familien på flyplassen rundt klokken tolv på formiddagen. Endelig, halv 8 lokal tid ankom flyet - og en etterlengtet mamma, pappa og bror møtte tropevarmen med svette smil.

Som sagt ble det fem hektiske dager, da det er mye man vil vise frem etter å ha bodd en plass i snart syv måneder. Gjengen ble med til Belen, og fikk møte barna og ungdommene som vi jobber med der - det var kanskje det som betydde mest for meg med hele besøket. 

En tur til jungelen fikk vi også tatt - etter mye om og men. Vi hadde avtalt med en båtfører at vi kunne leie båten hans og hans tjenester som sjåfør en hel dag - og ti minutter før vi kom, ringte vi for å bekrefte at vi var på vei. Ti minutter senere var derimot både mannen og båten vekk - og telefonen avskrudd. Det endte med at vi gjennom kontakter fikk låne en båt gratis fra en båtklubb, og tok turen til en sommerfuglpark, og så Belen og Iquitos by fra elva. Planen var å dra til en liten landsby og se hvordan folk "lever på landsbygda" - så postkolonialistisk som nå det høres ut, men sommerfugler og apekatter var en bra erstatning. 

Etterpå bestemte vi oss for å dra til en lagune som ligger mellom Iquitos og Nauta - den eneste byen det er veiforbindelse til fra Iquitos. For å komme dit måtte vi finne en vanlig taxi - altså en bil, da det hadde tatt for lang tid å reise i motortaxi, som er favorittfremkostmiddelet til vanlig. Da det var "feriado", helligdag, var det få taxier å finne, og den vi fant skulle ha førti soles for å kjøre oss til lagunen. Heldigvis syntes ikke de nye nordmennene at åtti norske kroner for en taxitur var så mye, så det ble til at vi reiste i taxi. Lagunen var flott, og vi tilbrakte noen svale timer der, før vi drog tilbake til Iquitos i buss. Cirka halvveis ble bussen stoppet av politiet - sjåføren ut - promilletest - telling av passasjerene - vognkort og førerbevis, takk - skjema på skjema - og endelig tilbake på veien.

Etter fem hektiske dager med besøk, var det på fredag på tide å si ha det til familien fra Norge som hadde tatt den lange veien til Amazonas. Heldigvis, og uheldigvis er det ikke lenge til jeg ser dem igjen - hjemreisen begynner å nærme seg med stormskritt, og jeg både gruer og gleder meg til å forlate nye venner og komme hjem til gamle.

P.S Familien Walland har sagt ja til å være gjestebloggere, og hvis de ikke er så uorganiserte som datteren i familien har vi snart et innlegg på tråden, så keep deg posted!

Mamma: "Hvis e dett i d vanne hær, da dør e"

Å rekke tunge til politiet er ikke alltid så lurt Vegard

Brosjan og søs på "El frio y al fuego"

Mr. Motorman fikser opp

Etterlengtet besøk

For en time siden landet jentene mine på Jorge Chavez i Lima. Jeg har gledet meg til å se dem siden jeg sa farvel til dem natten 1.oktober 2009. Det er nesten som om jeg kan føle at vi er i samme land, og jeg ser for meg de fire blir overfallt av alle taxisjåførene som vil kjøre dem til hotellet. Det får meg til å tenke på dagen jeg ankom Lima. Alle husene vi så fra vinduet i flyet. Luktene. Spansken. Kvalmen idet vi gikk gjennom pass- og visakontrollen. Trafikken på kveldstid. Vertsfamilien som stod utenfor huset og ventet på oss. Køysengen og det lille rommet Anette og jeg delte i de tre ukene i Lima. Kveldsen bestående av ris, bønner og poteter. Og den berømte incakolaen. Det virker så lenge siden. Men jeg husker det godt. Jeg var klar for å oppleve en ny kultur, lære et nytt språk og bekjempe fattigdom.
Jeg kjenner hvor spent jeg er på hvordan besøket mitt reagerer på hverdagen min i Peru. Vil de føle den samme gleden over å sette foten innenfor La Restinga og dra til Belén og hilse på alle barna som det jeg gjør? Antakeligvis ikke, de har jo ikke jobbet i prosjektet i fem måneder. Men herlighet så lykkelig jeg skal være når jeg tar imot dem i Iquitos om en uke. Å som jeg gleder meg.

Hus

Hva er et hus for deg? Jeg har sett mange former for hus under oppholdet i jungelen, og synes fortsatt at det er fascinerende hvor lite folk trenger for å kunne være fornøyde med husene sine.

Belén er et distrikt i Iquitos, hvor ca 72 000 mennesker bor i tre ulike soner. En av disse sonene er ”Pueblo Libre” som betyr ”fri landsby”. Husene her er enten bygget på påler eller flytebrygger, ettersom vannet stiger når elvene vokser under regntiden. ”Pueblo Libre” har vokst opp som en påbyggelse av Iquitos by. Dette begynte i år 2002, og for hvert år vokser det opp nye hus. Sonen er delt opp i tolv sektorer, hvor hver sone har en tillitsvalgt, som skal sikre sektorens interesser i møter med andre autoritære. 50 % av de som bor i ”Pueblo Libre” er under 14 år, hvilket er noe av grunnen til det høye antallet tenåringsgraviditeter, samt seksuell trakassering av mindreårige. Siden år 2005 har ulike organisasjoner, slike som La Restinga, arbeidet med barn og unge i Belén for å gjøre dem i stand til å ta ansvar for sine egne liv. Dette innebærer blant annet å holde det reint rundt seg; både inne og ute.

For ikke så lenge siden spurte jeg Gabriel, en av guttene i engelskgruppen vår, om hva han synes om å bo i Belén. Han svarte at han liker at naboene er så hyggelige, og at han har masse venner rett utenfor døren. Videre fortalte han at han misliker at det er så mye stjeling, narkotikasalg og alkoholmisbruk. Jeg spurte han om hva han syntes om huset sitt, og om han hadde vann og strøm. Gabriel smilte og sa at han liker huset sitt. De har verken strøm eller vann, men det er ikke så farlig, for de får vann fra tanten som bor ved siden av!

Ikke kast søppel på bakken!

Samarbeid er viktig!

Gode venner