"Welcome to Peru"

Tvillingen til Charo, Charo, Anette og Mami




Vi er i Lima. Etter seks dager her begynner det å gå opp for meg at jeg befinner meg i en storby, langt hjemmefra. Anette og jeg har hatt en innholdsrik uke hos mami Delia og papi Eloy. Allerede første dagen fikk vi nøkler, samt hver vår lapp med navn, adresse og nummer på, og beskjed om at hvis vi skulle noen plass eller gikk oss vill, så var det bare å ta en taxi: ”taxi er litt dyrere enn buss, men MYE mer behagelig”. Og hva gjør vi ikke for komfort?

Vi fikk helgen til å bli litt kjent med vertsfamilien og byen. På denne tiden har vi gjort en del oppdagelser:

- Peruanske såpeserier er meget dramatiske
- Farmville er yndlingshobbyen til papi
- Vesna blir på spansk til Besna, og Anette klarer ingen å huske
- Tid ER relativt. 20 min, 1 time, 2 timer… Det går for det samme.
- Det er veldig mange hus i Lima som ikke er gjort ferdige
- Incacolaen er lysegrønn
- Man må ikke kaste papir i do, for da blir den tett. Og dersom den først blir tett, så er det ikke sikkert at det blir gjort noe med sånn i nærmeste fremtid…

Mandag morgen møtte vi Ingvild og Johnny, som bor ca 5 min unna, og dro sammen med dem til skolen. Mami og papi er veldig giret på at vi skal være med dem mest mulig. Litt usikker på om det er fordi det på den måten blir billigere med taxi eller om de bare liker at vi har venner… Det var uansett fint å komme i gang med spanskundervisningen.


Lima sover aldri. Så lenge du holder øynene åpne er det alltid noen som forsøker å møte blikket ditt. Om morningen selges det papayajuice og lyse rundstykker på gatehjørner og i små sjapper. Når du sitter i kø på vei til jobb eller skole florerer tilbudene om aviser, frukt og snacks fra selgere som går mellom bilene. Dagen lang kan du veksle penger utenfor bankene, kikke på vakre malerier utstilt i gatene eller selv bli tegnet av en av byens mange kunstnere.
Taxisjåførene tuter og blinker med lysene sine 24 timer i døgnet, og selv når det er blitt mørkt venter unge gutter og jenter utenfor de store kjøpesentrene i håp om å få solgt drops for 2 kr stykket. Det er umulig og ikke legge merke til forskjellene som eksisterer rundt oss. Private tennisbaner har tatt opp store arealer i strandsonen. Kun medlemmer kan benytte seg av disse. Andre som vil ha et glimt av perleøredobber, hvite sokker og tennisballer må nøye seg med å kikke inn mellom gjerder, piggtråder og strømledninger. Selv om det kan føles godt å gå inn på kjøpesentre som ”Ripleys” og oppleve noen øyeblikk i egen kultur, føles det enda bedre å komme ut igjen uten å ha kjøpt noe.